Niki & The dove er et av de bandene som på skive tidvis er smått magiske. Midt mellom Karin Dreijers mørke, statiske univers og Lykke Li eller Bat For Lashes popteft skrur de til skjøre, vakre låter proppfulle av melodi, klang og Kate Bush-referanser. Og de gjør det med et potensiale utenom det vanlige. Nettopp derfor gjør det nesten vondt å se dem live.
Potensialet som ligger tjukt utenpå på skive er nær visket ut så fort bandet er kommet seg på en scene. Riktignok leverte de greit på By:Larm, men tidligere har svenskene feilet grovt på Rockefeller. Dessverre lå kvelden Slottsfjell-gig tettere opptil sistnevnte enn godt er. Grunnene er flere – lyden tendenserte tidvis mot det horrible, og det store lydbildet fullt av klang og plass som fungerer ypperlig på skive raste sammen i sola på Baglerscenen.
Det vil knapt være å overdrive å påstå at det hørtes ut om synth’en var skrudd gjennom en brødrister og vokalen parodisk komprimert. Og selv om lyden bør ta sin del av skylda, er det vanskelig å komme unna at Malin Dahlstrøm sliter voldsomt med å holde oppmerksomheten til et rastløst publikum. Talende nok var den allerede glisne crowden nær halvert da de gikk av til en halvhjerta versjon av ”DJ Ease My Mind”.
Det største problemet er nemlig at bandet fortvilende nok ikke klarer å omsette perlene de bygger i studio til fullgode live-låter. I konsertformat er rett og slett ikke bandet i nærheten av å levere følelsen og intensiteten de gjør på skive, og knallspor som vakre ”Gentle Roar”, ”The Fox” og ikke minst nevnte”DJ save my mind” gjøres unna blodfattig og mangelfullt satt opp hva man må kunne forvente av ett av årets mest oppsiktsvekkende, svenske navn.
Niki & The Dove fortjener virkelig en stor lytterskare, men trist nok knapt mer enn et par hundre publikummere, enn så lenge.
Andreas Øverland
