Dråpe, fra Oslos tyngst hipsterinfiserte strøk, har med kun et par Urørt-låter fra en kommende debut-EP rukket å imponere mange med sitt musikalske uttrykk, der My Bloody Valentine-støygitarer og -monotoni møter svært drømmende og svevende popmelodier som nærmest får en til å fly. Det er veldig riktig å la et ungt og lovende band som dette få tilfredstille svett og fyllesjuk festivalungdom.
Som årets siste band på P3-scenen har Dråpe omtrent alt hell på sin side. Oppmøtet er unormalt stort, og lydteknikerne har gjort en fortreffelig jobb. Med andre ord druknes de nydelig melodiene bare akkurat nok i gitaristene Petter Lubianas og Ketil Myhres vrælende gitarstøy, mens bass og trommer også sitter som smurt. Låter som vakre «We Want The World» og «Silver Spoon» demonstrer at Dråpe ikke bare har et heldig utgangspunkt i Ketil Myhres låtskriveregenskaper, men også at de er et svært bra liveband.
Dråpe har et eller annet spesielt ved seg som skaper en sår klump i magen. Mye av takken skal sendes til låtskriver, samt Hanne Olsen Solems klassiske og småtrøtte Beach House-aktige vokal. Når Dråpes avsatte halvtime avsluttes med en storslått og klimatisk ny låt, er det helt rett å holde et lite, småforelsket øye med kvintetten i tiden fremover. Det sier seg nesten selv at dette fortsatt føles noe uferdig til tider, men med dagens konsert beviser de seg som mer enn lovende.
Kim Klev
