I Durban, eller Porten til Zuluriket som det kalles, har gatene bytta navn fra ganske engelske ting som Smith Street og Queen Street, til langt mer lokalt klingende varianter. Fortsatt kan du se de gamle skiltene, med navnet krysset ut, tett inntil de nye skiltene med litt flere bokstaver på.
Byens kallenavn er det ikke mulig å si ofte nok. Det høres så latterlig tøft ut. Porten til Zuluriket…Perfekt! Durban har ikke bare et knall kallenavn; vi plasserer byen soleklart øverst av de stedene vi har vært her nede så langt. OK, vi sammenligner bare med ustilige Johannesburg og det ubebodde ishullet Bloemfontein, men Durban er uansett best. Suverent!
Mellom tjue og tjuefem grader, et gudebenådet fotballstadion og et hotell som har et vaskeri der det går an å bytte inn skitne klær, for så å få helt like, men nesten helt rene klær i retur noen timer senere. Det høres ut som magi, men det er helt sant. Tror vi. Har ikke hentet klærne ennå, så det er fortsatt mulig det ligger sneiper og brukte sprøyter i alle lommene, og at noen har brukt trusene våre som kluter nede på bilvaskeriet Baywash. Men, inntil videre er vi optimistiske.
Moses er et beist
Mens Thomas spiste en kruttsterk curry til frokost, leste undertegnede det som viste seg å være en to dager gammel avis rettet mot alle inderne som bor i Durban. Tjue prosent av befolkningen her har indiske røtter, og avisa fokuserte mer på filmindustrien i Kolkata (Kollywood) og at cricket er en knall idrett, enn VM i fotball. Curryen fikk Thomas til å svette kledelig midt oppå hodet, og avisa gjorde meg døsig og litt tissatrengt. En ikke uvanlig situasjon for noen av oss. Det ble indisk middagsfrokost siden baconet på hotellet var håndvarmet en treminutters tid og speileggene må ha blitt kokt i et kvarter etter steking. Bønnene i tomatsaus smakte fot og det beste vi kan si om drikkevannet, er at det var ganske vått. Det blir curry på morran av denslags.
Moses Mabhida Stadion er et beist av et luksusstadion. Helt idiotisk fint og med plass til nesten 63 000 tilskuere. Det fascinerende er at når du kommer hit fra riktig kant, støter du på gigantiske ABSA Stadium bare hundre meter før VM-arenaen. ABSA, eller Kings Park som det egentlig het før storbanken ABSA kom inn som sponsorer, har plass til friske 55 000 tilskuere. Michael Jackson spilte der i 1997 og de lokale rugbylagene Sharks og Natal Sharks spiller hjemmekampene sine der inne. Sharks og Natal Sharks er på mange måter bortimot samme lag, men jeg har ingen planer om å skli ut i en lengre rugbypassiar her, så dette får holde. Rugby er laget for at slike som oss kan slumse litt med detaljene. Rugbyspillere ser ut som sånne biller som dytter på de dyrebare bæsjeklumpene sine opp tuer og ned i hull, og da er det liksom ikke vits å fordype seg mer i faget. Inntil videre. Det virker jo noe råflott å ha to stadioner med plass til totalt 118 000 folk liggende limt inntil hverandre, men det er litt sexy også. Ja, jeg sa sexy. Og nå angrer jeg.
En skral gjeng
Kampen Portugal-Brasil her i Durban betyr at hele pressesenteret er pakka fullt av folk som prater portugisisk. Nordmenn har en tendens til å klage på den manglende
skjønnheten i det nederlandske, flamske og også det danske språk, men tro oss: Vi er midt i en sjøsjuk virvelvind av feilplasserte vokaler og harking vanligvis forbehold snytekluter. Portugisisk er ikke vår kopp te for å si det sånn. Det er heller ikke brasilianske sportsjournalister. Vi klaget på dem i Tyskland for fire år siden, og vi gjør det mer enn gjerne her også. Greit nok at fotballjournalistikken sikkert står høyt i kurs der hjemme i Brasil, men det betyr ikke at du kan oppføre deg som en total kølle ovenfor alle med en annen jobb enn deg selv. Vaskepersonalet, de i kassa i caféen, vaktene og alle andre blir behandla som søppel av sølet fra Pelés hjemland. Det er livsfarlig å generalisere, vi vet det, men etter en dag med denne gjengen her, er det jaggu ikke lett å holde igjen. Kan gi en kort gjennomgang av tre av dagens ”favoritter”.
1. Han som velta en diger kopp kaffe på bordet der kassaapparatet står. Kaffe overalt. På servietter, penger, buksa til hun bak kassa. Virkelig overalt. Hans egen respons? Ingen. Ikke et unnskyld eller vilje til å hjelpe med å tørke opp. Null og niks. Kun et skuldertrekk før han snudde og henta seg en ny kaffe.
2: Han som sa ”go away” tre ganger til hun som delte ut lagoppstillingene til kampen mellom Brasil og Portugal. Det var flere ved bordet som gjerne ville ha ark fra henne, men det så ikke ut til å bry Høflighetsprinsen. ”Go away!”
3: Han som snøt seg i en serviett, før han harka opp en diger halsbuse som han la i samme stykke papir. Så slapp han snørret rett på gulvet. Tre meter unna søppeldunken. Forbanna klovn. Dette er kun en brøkdel. VM 2006 var full av slike – og mye verre – episoder, og 2010 ser ikke ut til å bli noe bedre. Portugiserne, argentinerne, ja absolutt alle andre er trivelige folk altså, men de gulgrønne mediafolka havner i kategorien ”menneskelige gnagsår”.
Supporterne er jevnt over topp her i Sør-Afrika. Portugals venner stiller gjerne i klovneutstyr, og Brasil har alltid en hel haug fans i fullt fotballutstyr. Det ser alltid gøy ut med godt voksne menn med hele drakta inntakt, med lange sokker, shorts og drakt. Topp folk.
Jeg har fått et firemannsrom med to gigantiske dobbeltsenger, mens Thomas bor på et mye mindre værelse rett over fastfood-restauranten i første etasje. Vi vurderer å dele det digre rommet mitt de neste par dagene. Litt fordi det lukter frityr på rom 106, litt fordi det er temmelig kjedelig å bo lenge på hotell alene, men aller mest fordi det vil bety at vi da vil tilbringe 23 og en halv time av døgnet sammen. Den siste halvtimen går for øvrig med til toalettbesøk og dusjing.
Vi snakkes på søndag klokka 1203. Jøje meg. Da skal ”vår mann i Buenos Aires” rapportere om argentinernes kjærlighet til Maradona, vi skal ta for oss VM i ’54 og ’58, og så blir det spørsmålsbonanza. Fantastisk? Vi liker det i hvert fall.
Og så kommer det nok en ny blogg i morgen også. Ooh la la. Heia alt og alle. Nesten.
