Først en liten innrømmelse: Undertegnede kasta en litt for overilt og knallsterk femmer etter Drakes debutalbum Thank Me Later et års tid tilbake. Ikke at skiva ikke fungerer 18 måneder seinere, den fremstår bare litt mer blodfattig enn jeg trodde den kom til å gjøre da jeg pløyde gjennom albumet de første ti-femten gangene. Bra, men litt vel kjedelig. Litt få risker. Litt lite ordentlige følelser og litt vel mye halvbra rapping. Standoutlåtene klinger like drøyt, men albumet som helhet står seg ikke så godt som en kunne håpe på.
I så måte svarer Drake overraskende godt med Take Care. Nesten så en skulle tro at vår mann i Toronto og den faste produsenten 40 har vært pinlig klar over hvis’ene og om’ene og dersom’ene som vokste i takt med antall avspillinger av debuten. For andreskiva viser en Drake som har slått ut i full blomst og leverer karrierebeste til nå. At Weeknd, eller Abel Tesfaye om du vil, er involvert på produksjonssida her og der og i tillegg har lagt et par vers høres godt. Men lyden kompisen Weeknd har prega 2011 med, tett nok kalt PBRnB, eller hipster-RnB om du vil, er kledelig dratt et steg lenger til høyre, mot det kommersielle.
Og for å være ærlig – det høres overraskende fett ut. Potensialet som har bodd i talentet får defintivt utløp. Hakket eldre, hakket mer modent, hakket mer elegant. Rett og slett hakket bedre enn Thank Me Later, på tross av – eller kanskje snarere på grunn av – et langt mindre finmasket sikkerhetsnett.
Allerede fra åpningssporet «Over My Dead Body», via den smått fantastiske «Headlines» og det glimrende sporet «Crew Love» (hvor nevnte Weeknd gjester) er nivåhevingen tydelig. Drake har hevt seg flere hakk som sanger og kler den hvasse produksjonen bedre enn man kunne håpe på. Elegansen og smartnessen kommer klarest til syne i tittelsporet – en låt nesten alle artister i verden hadde falt for å utnytte på det groveste, guettafisere Rihanna til helvete og rævpule trommene til de satt igjen med en generisk radiohit. Drake , 40 og Jamie xx har valgt å holde igjen, holde igjen, holde igjen. Antydningens kunst og konturer og dynamikk og alle tingene som gir en låt levetid utover tre avspillinger. Kudos, som man sa i 2006.
Som om ikke den naturlige venstresvingen produksjonsmessig var nok – tekstmessig har vår mann i Toronto utviklet seg mye. Fra sutrete «livet er så vanskelig når man er ung og berømt»-b(l)aserte tekster til langt mer allmenngyldig klassisk når-mann-vil-ha-kvinne-tematikk av typen «fuck that nigga that you love so bad/ I know you still think about the times we had/ I say fuck that nigga that you think you found/ And since you picked up I know he’s not around».
Og derfor står r&b-kutt som «Marvins Room» og avslutninga «The Ride» igjen som perler blant et knippe knallsterke spor som går opp i en albumhelhet det er sjelden kost å være vitne til innenfor sjangeren. Og ja – r&b-Drake trumfer rap-Drake, men han skal ha for å ha utviklet seg mye som rapper i tillegg. Selvom han fortsatt har et stykke til han kan gå opp mot gjester som Andre 3000 og Rick Ross, høres han mindre og mindre ut som den hybriden av Kanye og Wayne som har preget ham tidligere. Og jaggu får ikke vi som er litt mer enn litt glad i Cash Money Millionaires en hyggelig hommage til Juveniles «Back That Azz Up» mot slutten av herligheten.
Det er nesten så man er frista til å kaste den sekseren, gitt. Men så var det selvinnsikten, da. For 18 spor er selvsagt tre-fire for mye. Nicki Minaj gjester på «Make Me Proud» uten at låta ser ut til å passe helt inn, og minst ett av sporene hvor Lil Wayne gjester kunne med letthet ha vært fjerna (selvom Drake leverer noen overbevisende vers). Ett babydrap eller tre og vi hadde snakket fantastisk. Når det er sagt – kjempealbum. Uten tvil.
Andreas Øverland
