Best kjent som hobbybandet til Shagrath fra Dimmu Borgir; Chrome Division teller imidlertid flere profilerte norske metalmusikere, og har siden forrigeplata Booze, Broads and Beelzebub byttet ut vokalist Eddie Guz med Pål Mathiesen (aka Shady Blue), noe som betyr at bandet idag kan skilte med en line-up bestående av folk fra Susperia, Ashes To Ashes og Minas Tirith – et slags ekstremmetal-allstarlag, med andre ord.
Med utgangspunkt i en felles fascinasjon for b-kultur og åttitallsmetal kaster Chrome Division seg begjærlig over en hver rock n’ roll-klisjé som måtte komme dem i hu, og det er liten tvil om at dette ikke bare er et overskuddsprosjekt, men også en effektiv ventil for musikere som ellers tjener til livets opphold i langt mer «seriøse» band.
«I’m hanging around/it’s a saturday night/I’m feeling good tonight/let’s pick a fight» bjeffer Mathiesen på «Bulldogs Unleashed», og kaster bort liten tid på å komme til poenget; dette er (i alle fall tilsynelatende) musikk laget i fylla for å høres på i fylla, og åpningslåta er et bourbonmarinert riffgilde i skjæringspunktet mellom Ministrys industriglam, Mötorheads amfetaminmetal og White Zombies sleazy redneck-rock.
Etter at slåssinga er unnagjort innledningsvis gyver bandet løs på andre essensielle sysler, og med unntak av den inspirerte coverversjonen av Johnny Cashs «Ghost Riders In the Sky» tar de påfølgende ni låtene i tur og orden for seg fittesleiking, drekking, puling, mer drekking, mer slåssing og enda mer drekking, mens persongalleriet stadig ekspanderes med strippere, horer, bikere, trollmenn, zombier og monstre.
Rent lyrisk er det dessverre ofte vanskelig å vite hvor grensen går mellom hva som er selvhevdende, sexistisk sludder og ren, skjær parodi, og mens det forsåvidt er problematisk at humoren ikke er like skarpskåren og treffende som hos eksempelvis Turbonegro eller Black Debbath, er det til syvende og sist de musikalske kvalitetene de legger til grunn som gjør at Chrome Division slipper unna med de brautende, banale og bare tidvis festlige tekstene.
For 3rd Round Knockout låter faktisk overraskende sofistikert når alt kommer til alt, dels på grunn av et fett lydbilde og flittig bruk av (bokstavelig talt) frekke samples, dels fordi dette rett og slett er en gjeng dyktige håndverkere med stor kjærlighet til sjangeren de opererer i, og som med stor innlevelse og fingerspitzgefühl har flettet sammen grovkalibrede riff med gnistrende gitarsoloer, heftige refrenger og hissige trommesoloer til et knippe låter det er praktisk talt umulig å kjede seg i selskap med.
Glenn Olsen
