Det er ikke alltid helt lett å bli klok på plateartisten Beyoncé Knowles. Tross ubestridelige talenter som låtskriver, artist og vokalist, med eventyrlig kommersiell suksess og et knippe av de varigste og beste r&b-/poplåtene fra de siste 30 årene å klaske i bordet med, har hun fortsatt til gode å gi oss et virkelig helstøpt og gjennomrealisert soloalbum.
4 er dessverre heller ikke det albumet. Det står ikke på den toppede gjestelisten – Kanye West, Andre 3000, Frank Ocean, Babyface og The-Dream bidrar alle som låtskrivere, produsenter og/eller rappere, men det er kun sistnevnte som setter tydelige avtrykk og låner sin sårt tiltrengte eksentrisitet til denne underlig blasse og baktunge affæren.
Nettopp The-Dreams avtrykk er hørbart på den storslåtte, tungt Prince-parafraserende åpningsballaden «1+1», et av flere øyeblikk der Beyoncé gjennomgående er på nippet til å synge låtmaterialet i hjel. Knowles´stemmeprakt er såpass veldokumentert at den voldsomme overbevisningstrangen tidvis føles tvunget, som på den ellers ordinære «Best Thing I Never Had» (som best kan beskrives som en fattigmanns-«Irreplaceable») og anmasende «Start Over». Kanye- og-Andre-gjestede «Party» oppleves først og fremst som en bortkastet sjanse, melodifattig som den er, mens Frank Oceans «I Miss You» høres ut som noe han utmerket godt kan ha skrevet i søvne.
Det er når Beyoncé helt unntaksvis streifer bort fra midtempo- og balladekjøret at de gledeligste øyeblikkene på 4 inntreffer. Den på forhånde varslede inspirasjonen fra Fela Kuti er i stor grad fraværende, men på «End Of Time», albumets kanskje beste spor, benytter hun et drivende afrobeatkomp og tjukke hornslynger som melodiens medrivende dynamo. Likeledes er «Countdown» – tross åpenbare fellestrekk med tidligere Beyoncé-gull såvel som «All Of The Lights» – et friskt og i denne sammenhengen modig forsøk på å pense sporet tilbake i retning «eventyrlyst», det nabolaget artisten har skapt sine største kunstneriske triumfer i.
4 slutter på verst tenkelige vis; en dvask Diane Warren-ballade avløses av den Major Lazer-stampende førstesingelen «Run The World (Girls)», som utelukkende høres høres baktung ut i 2011. Et par anstendige, åttitallsdynkede midtempo-karameller inni der til tross: Skuffelsen er et faktum.
Marius Asp
