Gallows: Grey Britain
[Warner]
Gallows pensler et betonggrått England utover et bredt, blodrødt og imponerende brutalt lerret.
De toppet NMEs Cool List i 2007 (og ga klart uttrykk for hvor intenst de mislikte det), og har de siste årene blitt løftet fram som et av bandene med kunstneriske muskler til å røske hardcore og punk videre i nye retninger. Likevel har ikke Gallows vært noe digert navn utenfor sjangerentusiastenes relativt tette sirkel. Det kan kjapt endre seg med denne skiva.
Der debutalbumet Orchestra Of Wolves (2006) fremsto som en potent krysning mellom Black Flag, JR Ewing og britisk søttitallspunk, opererer Hertfordshire-kvintetten med langt mer massivt skyts på oppfølgeren Grey Britain, både låtmessig og på produksjonssiden. Her veksles det fortsatt uanstrengt mellom bredbeint rett-fram-punk i allsangbar tapning og indignerte ekko fra det gylne åttitallets Washington DC, men forrige rundes ofte dissonante, «alternative» og smidige gitarbuktninger har i stor grad har blitt erstattet med et kraftuttrykk som fremfor alt lener seg mot primal, klassisk metal.
I tråd med dette har lydbildet lagt på seg adskillige kilo, men det betyr på ingen måte at dynamikken er luket ut av Gallows-universet. Snarere tvert imot: Vokalist Frank Carter er fortsatt bandets mest aggressive alibi, men på en låt som den fantastiske singelen «Vultures (Act I & II)» – en akustisk ballade som sklir over i en mørk, øsende skur av riff – utviser han i tillegg en betydelig spennvidde og emosjonell slagkraft.
Andre favoritter teller sinnabrus-vennlige «Leeches», seige «The Riverbed» og den genuint gufne avslutningen «Crucifucks», samt «Queensberry Rules» og «I Dread The Night» – to snapshots fra det britiske gateplanet, knipset med presisjon og fingerspissfølelse nok til at sosialrealismen tar et effektivt kvelertak på tegneserieelementene som lurer under den blodstenkte asfalten.
Det er vanskelig å ikke føle seg filleristet og utkjørt etter å ha vært nedsenket i denne kølsvarte gryta i drøyt femti minutter, og Carters rasende, paranoide tekster nærmer seg tidvis det infantile – sjekk «Misery», der mismotet til alt overmål avsluttes med forpinte klynk fra en døende sugge (dronningen, tro?). Så innihelvetes jævlig kan da ikke Storbritannia anno 2009 være?
Eller? Grey Britain tvinger meg til å lure. Det er en god ting, om du skulle være i tvil.
Marius Asp
