Dubstep er den nye pønken

Ikke siden rocken og pønken gjorde sitt kommersielle inntog på 70-tallet har en musikksjanger skapt et generasjonsskille.

Det var før dubstep gjorde sitt inntog på begynnelsen av fjoråret. Etter å ha dominert den britiske undergrunns-scenen i 12 år har dubstepen nå blitt allemannseie. Enhver popstjerne med respekt for seg selv er på jakt etter en dupstep-miks lik den Britney Spears har fått oppmerksomhet for og i mørke lokaler danser ungdommen seg svette hver helg.

Fra 2:40 tar Britney av til deilig bass:

Men først en liten innføring i hva dubstep er:

– Musikksjanger innen elektronisk musikk
– Sjangeren betegnes ofte som «mørkere» enn vanlig elektronisk musikk
– Oppstod i Londons undergrunns-miljøer på 2000-tallet
– Har en klar to-stegs-rytme der skarptrommen høres ut som den kommer på tredje slaget
– Mye bass
– Holder vanligvis et tempo rundt 140 taktslag per minutt

Forrige uke gikk DJ Fresh rett inn på 1-plassen på Englands singelliste med låten «Louder». Det er første gangen i historien at en dubsteplåt topper listene over mest solgte singler.

Musikken faren din hater

Det blir beskrevet som brainfuck og får ungdommen til å gå bananas på dansegulvet. Med tunge dominerende basslinjer, høye trommer, tidvis vokal og en to-stegs-rytme har sjangeren blitt døpt om til musikken faren din hater. 70-talls punken har med andre ord fått en arvtaker.

– Dubstep trigger lysten til å bevege seg, forteller Hans T. Zeiner-Henriksen, førsteamanuensis ved Institutt for musikkvitenskap og veileder innenfor temaene house, techno, trip-hop, drum’n’bass og elektronika.

Dubstep is the new rock and roll: everyone’s Dad hates it.
– Steven Bradley Scott via. Twitter

Nettopp denne lysten til å bevege seg tror han er grunnen til at dubstep har blitt så populært blant ungdommen.

– Det er mye i synthesizeren og i tonebevegelsene som fanger og fører til kroppslige bevegelser. Dette kan være grunnen til at flere voksne ikke liker musikken: De kjenner seg ikke igjen i bevegelsene som musikken vil at du skal føle. Det er også veldig situasjonsbestemt. Når du kommer hjem og er sliten etter en lang dag på jobb er kanskje ikke dubstep det du vil høre, tror Hans.

Les: Derfor greier du ikke å sitte stille til «Rett Opp og Ned».

Det mørkeste

Å trekke linjer mellom elektronisk musikk og provoserende høylytt pønk, rock og hardcore er ikke en sammenligning som gjøres ofte. Dubstepen befinner seg i den mørkeste av den mørke elektronikaen, og noen vil si at det finnes paralleller mellom punk-scenen og det vi nå hører ut fra utestedene.

– Om en døv person kom til en av konsertene mine ville du trodd at jeg spilte punk. Måten publikum reagerer på musikken og måten de danser – du skulle trodd jeg spilte punkrock, forteller Christopher Mercer, aka. Rusko til magasinet Spinner.

Rusko vet hva han snakker om. Oppvokst på punk er han i dag en av de største DJene innen dubstep.

– Tingen som skiller dubstep fra andre sjangere er at de fleste sjangere har en bestemt stil og tilhengerskare. Blant dubens tilhengere finner du bokstavelig talt alle typer mennesker, det de har til felles er at de er opptatt av selve musikken, fortsetter Rusko til Spinner.

Generasjonsskille

Det er ikke bare måten publikum reagerer på som gjør at enkelte trekker paralleller til pønkens inntog på 70-tallet. Også det store gjennombruddet sjangeren har fått, og generasjonsskillet den skaper minner om musikkrevolusjonen for noen 10-år siden.

– Punk har gjerne et raskere tempo, men bevegelsets-strukturen er gjerne den samme. I begge sjangerne skal du gjerne hoppe opp og ned, og noen føler en trang til å sloss. De har også en lik grunnstruktur og trommene kan ha mange likheter, slår Hans T. Zeiner-Henriksen fast.

Les: Is dubstep the new punk – the most groundbreaking music of the day?

Sex Pistols var med på å skape et generasjonsskille med pønken. Nå er det dubstepen som har tatt over rollen. (Foto: Promo)

-Det rabler jo for folk!

Marius Thorvaldsen driver klubben Supa i Trondheim og er DJ under navnet EmmTee. Utestedet har gjestet blant andre Nero og James Blake. Han har fulgt med på engelsk bass siden 90-tallet, og er fascinert over den engelske musikkutviklingen. Først da en DJ som var booket inn til å spille på Supa satt på en Rusko-låt i 2008 forstod han virkelig hva dubstepen handlet om.

– Det rabler jo for folk! Dubstep har en helt annen energi enn for eksempel house. Det er headbanging og moshpits. Dubstep er egentlig mye raskere enn house, men samtidig får du denne tunge litt seige og bakpå greia som du kan bange og klikke til.

Marius tror at det er nettopp denne energien, og den tunge bassen som gjør at dubstepen har blitt så godt mottatt i Trondheim. Trønderhovedstaden er jo tross alt en rockeby, og der så drikkes det øl. Dubstep er ifølge Marius musikk man drikker øl til.

– Samtidig er jeg enig i det Rusko sier. Alle kan like dubstep. For et år siden kom de søte små jentene bort og spurte etter Lady Gaga, nå spør de etter Skrillex. I mange andre sjangere skal du ha et vist image, men i dubstep er mange av disse reglene fjernet.

Les: Blitz & bass – Marius har vært gjestemikser hos Christine.

Rusko mener at det ikke finnes en klar type mennesker som liker dubstep. (Promofoto: Dan Wilton)

Noen store navn innen dubstep:
– Benga
– Rusko
– Magnetic Man
– Chase & Status
– Doctor P
– Skrillex
– Flux Pavilion
– Nero

Musikk er musikk

En diskolåt skal ligge på 120 bpm (taktslag per minutt) mens en dupstep-låt kan gå fra 140-170 bpm. Det fører til at det kan skapes mye innen samme sjanger.

– Da vi begynte å booke sjangeren i 2008 forholdt vi oss til en forholdsvis liten mengde mennesker i England. I dag er det vanskeligere å finne de nye, interessante navnene. Det er også spennende, for musikken utvikler seg hele tiden.

Selv om det ikke finnes en klar stereotype dubstepfan kan man dele gruppen av fans inn i to: den som har hørt på sjangeren siden begynnelsen, og som nå ikke liker den retningen musikken har tatt, og de som følger med på den «allemannseide» delen av dubsteppen.

– Folk er veldig opptatt av å kalle musikk for ting, og det er jo bare tull. Post-dubstep for eksempel. Musikk er musikk. Det er litt på samme måten som punken. Den slå kraftig gjennom, og finnes nå i forskjellige former.

Jamie Woon er med i bølgen som noen vil kalle post-dubstep. (Foto: Promo)

Uforutsigbart

I likhet med punken hersker det en gjør-det-selv filosofi i dubstep-miljøet, og generelt innen elektronisk musikk.

– Når en lyd ikke finnes, så lager du den selv. Du kan lage det du vil, og jeg tror yngre mennesker liker dubstep fordi det er uforutsigbart. Det er kanskje nettopp dette som er grunnen til at voksne ikke liker den, du vet ikke hva som kommer til å skje, og det er bråkete. Dubstep er ment til å spilles høyt, mener Marius.

Hva synes egentlig foreldregenerasjonen om dubstep? Vi spurte Tron Soot-Ryen, Elisabeth Aas og Ståle Tonning hva de synes om Ruskos «Hold on», remikset av Sub Focus:
Foreldregenerasjonen om dubstep

Forbigående

– Om dubstep er en forbigående sjanger? Ja, definitivt. All musikk går i bølger, mener Marius, og trekker paralleller til Prodigy som nå har en ny opptur i karieren.

Han tror også at sjangeren kan ha godt av å gi musikken ansikter, i likhet med rockere og frontfigurer. Deadmou5 har gjort det, og Marius tror det er viktig å få en «wow, denne artisten kan jeg følge resten av livet»-følelse.

– Albumformatet passer ikke til dubstep. Elektronisk musikk skal være et hyggelig avbrekk fra det du gjør de andre fem dagene i uken. På lørdag kan du dra ut på byen, headbange og få ut alt som har samlet seg opp i løpet av uken. På søndag er du nullstilt. Akkurat slik bør det forsette å være. Alle musikktrenger er forbigående. Vi får bare se hvor lenge det varer.