Noe av det mest irriterende en blodfan kan tenke seg innen «folk med meninger om Belle & Sebastian», er de som insisterer på at bandet ikke har gjort noe bra etter The Boy With The Arab Strap. Dette er ofte den typen mennesker som bare sånn tilfeldigvis hadde med seg Sartres «La Nausée» som underlag når de sto i autografkø etter konserten deres på Quartfestivalen 2002, og som stort sett hører på «Fox In The Snow» når de nå en sjelden gang tar frem en B&S-plate igjen.
Det er arkiveringen av skottene som et nittitallsfenomen som er det verste med dette, for faktum er at bandet har vært i stadig utvikling etter stagnasjonstegnet Fold Your Hands Child, You Walk Like A Peasant (2000). Dette har først og fremst resultert i det helt fantastiske The Life Pursuit (2006) – etter min mening lett tangerende eksempelvis Tigermilk (1996) i kvalitet, men selvfølgelig ikke på langt nær så identitetsskapende.
Kvaliteten opprettholdes på …Write About Love, der det fortsatt er hovedvokalist Stuart Murdochs hvasse penn som skriver flesteparten av låtene – og han fronter et Belle & Sebastian som er utadvendte og tydeligvis svært fornøyd med å være akkurat dét. Det er jo nettopp dette som er forskjellen på versjon én og to av dette bandet – det er slutt på å gå hjulbent rundt i duffelcoatene og å spille med ryggen til litteraturstudiner i kirker i Inverness; nå har de pyntet seg, de tar dansetrinn og legger vekt på vellyd og energi.
Nok en gang har de rekruttert Tony Hoffer (som også gjorde The Life Pursuit) som produsent, og nok en gang har han gitt dem et svært rikt og klangfullt lydbilde. Skottene fyller dette rommet med låter som varierer ganske mye i intensitet og styrke – fra den potensielt dansegulvsegnede «I Want The World To Stop» til Nick Drake-aktige «Read The Blessed Pages» er det et greit sprang, men Murdoch og hans mer eller mindre jevnbyrdige medmusikanter har brukt de fire årene fra forrige studioalbum godt: dette er popkrutt fra start til slutt.
Selv om bandet har blitt flinkere musikere og fått flere hint av soul- og sekstitalls-girlgroup-inspirasjoner opp gjennom, er det fortsatt umiskjennelig dem. Det er bare femten års livserfaring som skiller «The Ghost Of Rockschool» fra «Seymour Stein», og det er fortsatt bitende betraktninger om hverdags- og samlivet som preger dem tematisk. Dette blir litt overtydelig på den ellers finfine duetten mellom Murdoch og Norah Jones, «Little Lou, Ugly Jack, Prophet John» («what a waste, I could have been your lover / what a waste, I could have been your friend»).
Tittellåten er erketypisk Belle & Sebastian på alle måter, fra det fantastiske verset til tematikken («I hate my job, I’m working way to much/every day I’m stuck in an office» kunne lett vært på Dear Catastrophe Waitress) – men da med en type energi som altså har kommet til bandet i løpet av totusentallet.
…Write About Love viser Belle & Sebastian i stadig høyst oppegående melodisk form, stadig mer komfortable med å være et popband for de store anledninger, og en plate for fans i alle aldre, duffelcoat eller ei.
Jørgen Hegstad
