Duffy, Norwegian Wood 09
På en beskjedent, men lekkert stylet scene, entret den halvannen meter høye divaen Duffy søndag kveld. En perfekt booking for å sørge for en myk landing av dette års festival, i tillegg til å trekke flere yngre festivalgjengere til Frognerbadet. Med seks mann og to klonede korister (de liknet unektelig på hovedpersonen selv) i ryggen, lå mye til rette for at de 60-tallsorienterte og episke låtene skulle bli krydret hardt.
Duffy dyrker nettopp 60-tallet til fulle, og beveger seg kokett og noe utstudert i rolige bevegelser fra debutalbumets tittelkutt og åpneren «Rockferry» og videre gjennom en ganske streit versjon av «Hang On Too Long» (mistenkelig lik «I Heard It Through The Grapevine»). Hun er for anledningen kledt i et kort sort skjørt og lar oss derfor dvele lenge ved de bleke og – relativt sett – lange bena sine. «Serious» er den første låta som seriøst gir festivalstemning, her kommer bandet endelig til sin rett, med mer skyv enn på plate. Strykearrangementene ligger alle sirlig plassert i en synthesizer, det hadde unektelig gjort seg om hun ga oss den eksklusive varianten med ekte stryk. Semihitten «Rain On Your Parade» får folk til å svinge langsomt mellom pizzarester og plastglass, mens alle hendene er i været når Duffy lar en acapella initiert versjon av vakre «Warwick Avenue» fylle ører og hjerterøtter.
Duffy har siden i fjor vokalt gått fra Dusty Springfield og mot Lulu – hun synger utelukkende med den lett snerrete og skarpe stemmen vi kjenner så godt fra «Mercy». I tillegg har hun tillagt seg en vibrato, som etter halvgått løp irriterer mer enn den fascinerer. Duffy introduserer den tidløse «Stepping Stone» gjennom ordene «Here we go bitches», og minner oss tilskuere om at hovedpersonen selv er litt bitchy. Hun er på en måte classy med hint av ludder. Litt billig, litt britisk. Men det skal vi ikke holde mot henne. Duffy holder søndagsfolket stadig hardere i sin hule hånd, og med avslutningsnummeret «Mercy», står hele Wood på pleddene sine og veiver med armene og synger med. Waliseren takker for seg etter 50 minutter, noe som vel må sies å være litt som hovedpersonen selv, i korteste laget. 6000 mennesker har nå nok en konsert å fortelle om på jobben på mandag – mens Duffy har hatt en streit dag på jobben idag.
