De siste ukene har det vært mye skriverier om at amerikanske fotballfans protesterte mot at Nickelback skulle få spille live i pausen i en Detroit Lions-kamp. Det hele endte i underskriftskampanje mot at de canadiske streitingene i Nickelback skulle få lov å spille på fotballkamp i en by som har fostret både MC5 og Eminem.
Morsom tabloidmat, men egentlig litt fjollete også. For i samme NFL-runde lot den stolte byen Dallas – Panteras hjemby – playbackkongen Enrique Iglesias og daterape-imitatoren Pitbull få ødelegge stemningen i pausen da Dallas Cowboys spilte mot Miami Dolphins. Protester? Nææh. Underskriftskampanjer? Ikke snakk om.
For slik er det blitt, Nickelback er blitt selve symbolet på kald, kynisk grusomhet innen musikk, mens strategiske forretningsmenn som Pitbull og Enrique slippes ut bakveien. Og strengt tatt er det litt ufortjent for Nickelback. De kan riktignok fremstå som de største rasshølene på jord (ref: feiden med Kerrang), men om man ser på karrerien siden de slo gjennom med Silver Side Up i 2001, har de levert en god rekke enkle, men superfengende rockelåter for radioer som har bilkjørende dudes og glade alenemødre som målgruppe. «How You Remind Me», «Gotta Be Somebody», «Never Again», «Rock Star» og så videre, de funker når sixpacken blir slank og temperaturen høy.
Og Here And Now prøver ikke å være noe annet. Dette er Nickelback med laksen på bordet og hjertet pakket inn i dollarsedler. «God almighty, look at that body/flickers like the sticker on a new Ferrari». Det er lyden av dyr, kåt, kommers rockemusikk, designet for strippeklubber og – nettopp – fotballstadioner, eller i sin ytterste konsekvens: TV-kollasjer av soldater som kommer hjem fra Irak. Det er en skitten jobb, men noen elsker å gjøre den.
Som vanlig åpner Nickelback med en av de hardeste låtene på albumet, «This Means War», før festanthemet «Bottoms Up» går over i fanesaken «When We Stand Together», hvor bandsjef Chad Kroeger gjør alt så overtydelig at det er hakket før han kjører tegnspråk for at de som ikke kan høre musikk også forstår hva han holder på med. Derfra og ut ruller Nickelback gjennom den ene uptempoballaden etter den andre, kun avbrutt av enkelte mer rocka saker som «Gonna Get Me Some». Av og til funker det finfint, som på «Holding On To Heaven» og «Lullaby», mens litt for ofte går Nickelback på en tomgang som gjør dem mer forutsigbare enn noen av deres kolleger. Det er gøy når det funker, endeløst kjedelig når det ikke gjør det.
Etter en solid plate i Dark Horse (mener å huske jeg ga den en firer), er Here And Now mer en transportetappe for de canadiske radiokongene. Hits blir det nok, og millionsalg er garantert, men de kan bedre. De er nemlig blant de få bandene som kan trykke på den største, røde knappen som sier «deilig dum rock», og få det til å høres riktig så fett ut.
