På mange vis har James Blake allerede blitt erklært som en av de største hjernene dette tiåret vil ha å by på. Ikke bare har han, takket være sine små år som en del av Londons klubbmiljø, klart å bringe den stadig mer kommersialiserte dubsteppen inn i mer lavmælte, stillestående og psykedeliske lyduniverser, men Blake har også kombinert dette med musikk av mer klassisk art. Dermed stod man i vinter igjen med hans selvtitulerte debutalbum som er en nærmest perfekt krysning av kliss ny, eksperimentell klubbmusikk og rolige pianojazzen.
Plassert på Sjøsiden med to av sine dyktigste kompanjonger ved sin side demonstrerer han denne genuine legeringen på ypperlig vis. Dette kommer tydelig frem i det Blake åpner med støyete og relativt elektroniske «Unluck», og faser denne ut i deprimerte og utelukkende pianobaserte «Give Me My Month». I det store og det hele er lydnivået og tempoet under konserten i utgangspunktet plassert på et nærmest minstenivå, slik at kontrasten mellom de usannsynlig massive bassveggene og stillheten fremheves i enda større grad.
Der albumet James Blake er skapt i en for så vidt organisk instrumental ånd, er hans tidligere EP-utgivelser derimot tilnærmet helelektroniske. Men i liveforstand føles møtet mellom disse ytterpunktene langt mer selvsagt og velsmurte, der hans makkere ved trommesettet og gitaren fører disse inn i et langt mer menneskelig univers. Likevel føles James Blake og venner som prinser over havbunnen, der melodiene og diskantlydene så vidt får slippe gjennom de dype og skyhøye tonene.
På tross av at trioen imponerer stort fra start er det påfallende at konserten blir sterkere og sterkere utover i settet. Med en avsluttende trilogi i form av en nærmest ti minutter lang, psykedelisk dubversjon av den fantastiske Feist-coveren «Limit To Your Love», skremmende «Klavierwerke» og fantastisk nydelige «The Wilhelm Scream» skal man være uvanlig snurt for å ikke stå igjen mektig imponert. Ikke bare bør James Blake få la sin genistatus som plateartist stå videre inn i årtiet, men som liveartist imponerer han til de grader, samtidig som han nærmest stopper hjerterytmen med brutalt tung basslyd. Likevel står man igjen med den sedvanlige festivalfølelsen av at denne pakken hadde gjort seg enda bedre i en mørklagt og trang klubb; ikke at dette på noen måte klarer å stå gjennom som en merkbar sorg etter kveldens heltedåder.
Kim Klev
