Det er ikke mange artister som kan bruke seg selv som referanseramme uten å bli klassifisert som navlebeskuende og egoist. Kanye West er for så vidt begge deler. Men når produktet han legger frem viser seg å være langt over gjennomsnittet av det vi vanligvis får tildelt innenfor hiphop, er det egentlig bare å applaudere avkastningen.
West har en kvalitet mange rappere og hiphop-produsenter misunner: Han ligger tre-fire hestehoder foran fordi han har evnen til å skape nytt og hipt fremfor å omfavne det etablerte. Det er jo en ekstrem egenskap, spesielt når man i retrospekt hører på karrieren til West.
Rent kronologisk har han i over et tiår satt dagsorden. Debutalbumet College Dropout ga oss høypitchet soulsamples og organisk rettet hiphop med mye humor, det samme gjelder de to oppfølgerne, før han forandret lydbildet fullstendig med den elektronisk anlagte og noe utilgjengelige 808s & Heartbreak. My Dark Beautiful Twisted Fantasy fra 2010 er Wests magnum opus, egenhendig basert på Chicago-artistens megalomani. Strålende musikk, likefullt.
Les Maria Horveis kommentar: Kanye og dei nye slavane
Yeezus, den ydmyke tittelen på Wests sjette album, følger opp der MDBTF stanset. Albumet er en forlengning av det dystre og eventyraktige universet til produsenten og rapperen, men tar seg også råd til trekke linjer bakover i tid (“Bound 2”). Han tar utgangspunkt i egen katalog, og passer samtidig på at grensene for hiphoplydbildet blir dyttet fremover (“Blood On The Leaves”).
Yeezus er alvorstungt, men også – naturligvis – hyperaktivt malt av Kanye Wests sterke individualitet (“I Am A God”, “I`m In It”). West er hissig albumet gjennom og gir lytteren få muligheter til å trekke pusten og la inntrykkene synke inn. Han bruker Yeezus til å fortelle oss at han er både årsak og virkning, at det er nettopp han som er grunnen til hvordan hiphop høres ut i dag. Det er ikke lystbetont og ydmykt materie, men heller ikke ukjent.
Hør og se Kanye West fremføre «Black Skinhead» på SNL:
Kanye Wests artistpersona er bajasen med et oppdrag, en tydelig karakter som har opparbeidet seg såpass mye pondus at han kan koste på seg å eksperimentere og nyskape. Yeezus gjør nettopp det: Dronete med åtti lag av sonarblipps, strykere, pianoklimpring (“Guilt Trip”) komponert som en symfoni med inspirasjon hentet fra hjembyens tradisjonsrike house-scene. Derfor er det litt merkelig at han ikke har hentet inn Chicago-produsenter til forme utgivelsen, men heller har med seg Daft Punk på Yeezus’ tre første spor (“On Sight”, “Black Skinhead” og nevnte “I Am A God”).
Grandiost er det. Han fristiller seg fra omverden og annonserer sin egen dagsorden over forknytte låter med en absolutt instruks om at han eier. Bassen er massiv, trommene er massive, tekstene er stormannsgale og Kanye West selv er som en illsint og konsentrert dirigent med store mengder uforløste følelser han har lyst til å kanalisere (“Send It Up”).
“Helt ærlig kunne jeg ikke ha brydd meg mindre om å selge en million album så lenge jeg kan gi dere noe å rocke til i sommer”, sa Kanye West til britiske Guardian for en snau uke siden. Yeezus, som teller ti spor og klokker inn på førti minutter, er et hardslående og sært album uten hitfrieri, men til gjengjeld et vidåpent innsyn i Wests vakre og vedvarende egotripp.
Ali R. S. Pour
