Det har bare gått knappe to år siden Slowthai sist slapp album. I løpet av denne perioden har han vært åpen og ærlig om kontroverser rundt hans navn og oppførsel.
Fra å fremføre med et falskt avkappet hodet av Boris Johnson til å ha måtte beklage for å ha brukt en T-skjorte med et swastika avbildet, samt ordet «DESTROY», har det vært få oppturer og flere nedturer for artisten. Denne emosjonelle berg-og-dal-banen tar 28-åringen lytteren med seg på hans nyeste album.
På «Ugly» rapper, synger, og skriker den britiske artisten med hjertet både utenpå skjorta og i hånda.
Det første man hører på åpningslåta er ordet «self reflection» hvilket kjapt og effektivt setter stemningen for de 12 knallgode og verdensklasse produserte låtene. På «Sooner» får en lyst til å danse som gal, med «Fuck It Puppet» frister det å finne frem et balltre og knuse alt i én mils omkrets, mens «Never Again» får selv den tøffeste til å gråte.
Alt dette opplever man mens man sitter igjen med en følelse av emosjonelt ubehag.
Det å elske seg selv
Albumet blander elementer fra hans to tidligere album i lydbilde og tematikk, men står også på majestetisk vis igjen som noe originalt og ferskt.
Slowthai har selv kommentert at han skrev «Ugly» mens han var på sitt laveste og alt virket håpløst. At dette stemmer er det ingen tvil om. Tittelen er et akronym for U Gotta Love Yourself hvilket Slowthai personifiserer der han er som fugl føniks, oppreist fra sin personlige død og helvete.
Instrumentalene og beatene er både minimalistiske og maksimale, samtidig som de er dansbare og stummende. Vokalbruken er såpass variert at det heller ikke gjør noe at albumet er noe feature fattig.
Dette er det mest slowthaiete Slowthai noen gang har vært. Selv om det er albumet hans fra 2021 som er selvtitulert, er det her Slowthai virkelig er Tyron – både på godt og vondt.
Rent lyrisk er «Ugly» ekstremt ubehagelig og hjerteskjærende. Slowthai langer ut om problemene med hans mentale helse, hans rusmisbruk, forventningene folk har til ham, og måtene han har skuffet dem på. Her er det sterke assosiasjoner til Darren Aronofskys mareritt «Requiem for a Dream».
En smeltedigel av inspirasjoner
Dan Carey står bak produksjonen og inspirasjonene fra punk, hardrock, industrial samt alternativ pop og folk er tydelige. Casey har produsert for artister som Tame Impala, Black Midi og Fontaines D.C, som for øvrig også gjester platen. Med dette ønsket Slowthai å synge mer, og hentet inspirasjon fra Daniel Johnston som selv slet med schizofreni og manisk depresjon.
«Falling» er nærmest et mesterverk og beviser nok en gang at Slowthai er mer enn bare en sint britisk punker. Låten starter ekstremt rolig med slappe trommer og døsig gitar før den åpner seg opp og låter gigantisk.
Trommene blir hardtslående; gitarspillet effektfull og kraftig. Deretter introduseres utenomjordiske lyder som blandes sammen til det som blir et vitnesbyrd av musikalsk perfeksjon. Samtidig går Slowthai fra å mumle til å skrike linjer som beskriver den verste syretrippen noensinne.
Selvopptatt
Singlene «Selfish» og «Feel Good» som ble sluppet i forkant av albumet gjenspeiler tematikken på «Ugly» perfekt. Det er en åpenbar dualitet Slowthai sliter med og som han utforsker.
Han ønsker å ha det bra, samtidig som han vet det fører til at han blir selvopptatt. Han ønsker å være glad, samtidig som han vet han har det dritt.
Et så åpent og ærlig album skal man lete lenge etter, spesielt et som på merkelig vis inviterer til flere gjennomlyttinger til tross for ubehaget man utsetter seg selv for. Man hører gjennom Slowthais stemme at han virkelig har slitt.
Derfor fortjener albumet så høy pris som det får. Å ha det vondt og holde det for seg selv er tungt nok. Å publisere sine mørkeste tanker for hele verden kan umulig være noe lettere.
I løpet av om lag 40 minutter beviser Slowthai hvorfor han er en av de viktigste artistene for tiden. Hans oppgjør med seg selv er nydelig fortalt og måten tematikken samspiller med beatene i intensitet kunne vært en masteroppgave i seg selv.
Albumet er kanskje ikke ment for klubbene eller radio, men det er absolutt noe her enhver kan like, og aller viktigst noe enhver i hvert fall bør høre.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
