Eagles uten vinger

Solen skinner i Frognerbadet denne mandagskvelden og en liten visitt fra California føles ganske riktig. Badet er fylt opp til maks. Ida Jenshus har akkurat avsluttet sin konsert og i den susende praten fra publikum føler man en litt stigende stemning.

Det er vel bare å håpe at gutta i Eagles er i godt humør og er klar for å gi oss litt musikalsk blå himmel og vibrasjoner fra California.
Det mytiske og nå smått mystiske California som Eagles på 70-tallet var en av hovedeksponentene for.

Let the show begin!

Flerstemte vokalharmonier

Så kommer Eagles på til god jubel og setter i gang med flerstemt vokalharmonier med en gang og låta «Seven Bridges Road» som også var med på Eagles Live fra 1980. Det føles som California er på vei her og nå. Solen skinner litt ekstra. Gi oss vellyd Eagles!

Så går hele bandet i gang (de fire Eagles medlemmene er supplert av åtte andre musikere), harmoniene sitter der de skal. Lyden er ikke verst, men litt hard ennå.

Les også: Eagles for millioner

«How long» fra deres siste studio plate Long road out of Eden fra 2007 setter stemningen. Litt avventende ennå. Band og publikum prøver å bli vant til hverandre. Vi trenger nok noen eldre hits for å få løftet publikum opp – et publikum som alle ser litt nølende ut.

Når låta slutter stiger varmen hos publikum og Glenn Frey hilser alle velkommen og skryter av Norge og været. Glenn Frey lover så at her skal det bli lite prating og mye spilling. Bandet senker skuldrene og setter inn i en typisk lavmælt California-countryrock låt ala Eagles – «Take it to the limit» fra One of these nights fra 1975.

Tette og skarpe harmonier

Harmoniene er tette og skarpe. Man kan nærmest kutte smør og spre det på brødskiva med disse vokalene. Dette er Californiarock og vokaltradisjoner på sitt ypperste. Så setter en trompet i gang en fanfareintro og alvoret sprer seg. Treet foran meg her på Frognerbadet ser mer og mer ut som et palmetre fra California. Og der borte skimter jeg en kaktus som holder på å vokse opp fra musikken som blir presentert.

Når gitarist Joe Walsh lirer av seg en ektefølt solo så er det trivelig nok, men knapt noen revolusjon…

Så – tidlig i settet – kommer Eagles store signaturlåt «Hotel California». Man kan ikke ønske seg mer på en solfylt mandagskveld. Lydbildet har også bedret seg og bandet begynner å bli bevisst dynamikken på scenen og seg imellom. Don Henly er nå på trommer og synger som om ingenting har skjedd på 35 år.

På en storskjerm bak kommer Califiorniske palmer til syne. Men som låta går, er det noe litt puslete over spillingen og intrykket man får.

Vi får håpe at de gamle menn bare holder litt igjen før de er ordentlig varme. Når gitarist Joe Walsh lirer av seg en ektefølt solo så er det trivelig nok, men knapt noen revolusjon. Så går Eagles rett på «Peaceful easy feeling» fra debutalbumet Eagles (1972) med Glenn Frey på vokal. Den trivelige følelsen fortsetter og harmoniene er hele veien Eagles’ sterkeste kort.

Men noe fandenivoldsk rockmonster er Eagles anno 2011 ikke. Glenn Frey setter seg ved det elektriske pianoet og bassist Timothy B. Schmit synger «I can´t tell you why» fra 1979 og albumet The long run. Det er vakkert og fint. Frognerbadet begynner å flyte på Californias skyer.

Men vil dette holde gjennom kvelden?

Avventende

Endelig rocker det seg litt til med «Witchy woman» – igjen fra debutskiva fra 1972. Vi er fortsatt i en typisk midtempo-groove. Publikum er litt avventende og står å lytter. Spørsmålet er om dette når helt ut til de bakerste radene. Men igjen, når Joe Walsh entrer scenen igjen med en eminent gitarsolo, glimtes et lite håp om at dette skal rocke seg litt opp. Men nok en gang er harmoniene og vokalen som en kjole spytta på en kvinnelig modell. Tettsittende og herlig.

Glenn Frey snakker litt mer med publikum og prater om når Don Henley og han delte et hus i Hollywood, han vitser om at de hadde separate soverom. Så kommer «Lyin´eyes» enda en harmoni og en solfylt countryrocker fra fjerdeplata One of these nights og 1975.

Det er her konserten kommer til et punkt hvor det bør begynne å stritte litt.

Så kommer et ørkenlandskap til syne på storskjermen og tittelsporet fra 2007, «Long road out Eden» smyger seg inn. Don Henley er tilbake på gitar og synger hovedvokal. Mens universet flyter rundt på storskjermen bak. Jeg har nå akseptert at dette ikke blir en forrykende rockeoppvisning. Så la oss hygge oss med det som er. «Long road out Eden» er slettes ikke en dårlig låt.

Man blir ikke blåst av stolen, men man får en hyggelig vind mens man sitter på den. Låta strekker seg ut med en god og jammete følelse. Kan man nå spore tendensen til litt rockeoppdrift? Vi får til og med en liten bass-solo fra Timothy B. Schmit helt til slutt.

Mange sololåter

Så er det tid for den første av mange sololåter i Eagles-settet. Joe Walsh sitt første band James Gang sin låt «Walk away» fra plata Thirds fra 1971. Det er så klassisk rock det kan bli. Og med Joe Walsh sin karakteristiske stemme på plass. Men Eagles har countryfisert låta litt. Var vel ikke annet å forvente. Men et lite break fra de Henley og Frey drevne låtene gjør at temperaturen tar seg litt opp. Og gitaren til Joe Walsh er som alltid i førersetet her. Låta avsluttes til en av de største applausene så langt i kveld. Gi oss noe mer rock nå Eagles!

Men det tar ikke helt av. Begynner Eagles allerede å tenke på at de skal hjem?

Men så er det Don Henleys tur med solomateriale og hans eviggrønne 80-talls solo hit «Boys of summer» fra 1984 og albumet Building the perfect beast føles faktisk helt riktig. En bra låt uansett. Konserten begynner å leve litt mer i det steriliserte og kalde 80-talls lydbildet, som blir godt gjengitt fra scenen. Et lite paradoks men «Boys of summer» oppleves som foreløpig et av de mest intense øyeblikkene under konserten så langt.

«In the city» – Joe Walsh sin låt som både er på Eagles sin «The long run» og på soundtracket til New York gjengfilmen «The Warriors» kommer. En av mine store favorittlåter uansett. Men den går litt for treigt i forhold til originalen og ender opp med å være litt bakpå. Men for et rifftema og igjen noen herlige personlige gitarsoloer fra Joe Walsh.

Det kommer også en hel blåserekke ut på scenen og resten av bandet korer og harmoniserer mesterlig. Men det tar ikke helt av. Begynner Eagles allerede å tenke på at de skal hjem?

Har vært på veien siden 2001

Don Henley tar så mikrofonen og mumler – og igjen får vi en låt fra The long run – nemlig tittelkuttet. Dette er regnet for å være den dårligste Eaglesplata fra 70-tallet. Men er den eneste Eagles-albumet fra den tiden som har alle fire nåværende medlemmer med. Dette kan være noe av forklaringen på at Eagles velger å spille hele fire låter fra denne. Men foreløpig ingen fra for eksempel tredjeplata, den ganske så glimrende On the border fra 1974. Så langt har vi heller ikke fått noe fra klassikeren Desperado fra 1973. Litt merkelig kanskje, men «The long run»-låta går sin gang og er et kompetent stykke 70-tallsrock. Men heller ikke noe mer.

Så introduserer Glenn Frey hele bandet og sier at Eagles nå har vært på veien med dette bandet siden 2001. Det blir en lang og utfyllende presentasjon av det 12 mann sterke bandet som er her i Forgnerbadet i kveld. Inkludert introduksjon av hverandre, til stor jubel og god stemning.

Joe Walsh blir presentert til slutt som bølla i bandet. Noe som sikkert stemmer. Så får han litt «call and response» fra publikummet. Og de får til slutt si tittelen på hans største solohit fra 1978 og plata But seriously folks… Vi hører publikum annonsere «Life´s been good, so far…».

Dette er en morsom og ironisk oppsummering av Joe Walsh (og sikkert resten av Eagles-gutta) sin hedonistiske livsstil på 70-tallet. Igjen går den litt saktere enn på originalen. Litt sirup i knærne , rett og slett. Men jøss, fin låt og bra spilt. Det tar bare ikke helt av. Men en kul design på storskjermen, med Joe Walsh løpende inn i noen postkort er med på å gjøre det hele litt mer underholdende. Men for et fett riff denne låta har!

Det går litt på rutine

Applausen er ikke enorm og det blir fort stille. Det er tydelig at folk vil ha mer nå. Igjen velger Eagles å bruke tid på en sololåt fra et av medlemmene isteden for en Eagleslåt. Men Don Henleys første solohit fra 1982 «Dirty Laundry» passer igjen (som «Boys of summer») bandet bra og 80-tallslyden blir godt gjengitt og det føles så intenst som det kan bli denne kvelden.

Eagles er varme og kjører på. Men det hele føles som det går litt på rutine. Selv om gutta oppleves som blide og joviale.

Er Eagles fra 2011 rett og slett for flinke til å spille? Slik at noe av den spontane rockeoppdriften, som alle vellykkede rockekonserter bør ha blir kvalt av det tekniske aspektet ved spillingen? Dette er tanker jeg gjør meg underveis. Det voksne publikummet hopper ikke opp og ned. Men de står og lytter og er med. Det er det Eagles også gjør. Så sånn sett funker dette.

Så blir det en liten gitarjam fra herrene Frey og Walsh som roter seg litt bort, men som er inntroen til nok en James Gang-låt fra Joe Walshs penn. Nemlig «Funk #49» fra Rides again-albumet til James Gang som kom ut i 1970.

Igjen går låta litt for sakte i forhold til originalen og den opprinnelig feiende og eksplosive partylåta havner igjen litt i midtempo-grøten som Eagles har tendert mot gjennom hele konserten.

«Funk #49» i Eaglestapning har fått nytt blåserarrangement og bandet rocker det er gode for. Det er bare det at dette er først og fremst trivelig og ikke altfor bombastisk. Men det er tilløp til klapping og litt dansing i publikum nå og folk koser seg helt tydelig med gamle helter.

Når ikke helt ut

Så kommer «Heartache tonight» også den fra 1979 og The long run. En skikkelig bluesdilter av en låt, med Glenn Frey på hovedvokalen. Det er spredt dansing på de første radene, men resten av publikum står og ser på. Følelsen av at dette ikke når helt ut er mer og mer tilstede. Det er ikke mulig å sette musikaliteten til Eagles og kompani på prøve. Disse gutta kan spille og synge som få. Men det uventede og spontane som gjør forskjellen på en knallgod opplevelse og en god opplevelse er (i hvert fall for meg) fraværende.

Hovedsettet avsluttes med klassikeren «Life in the fast lane» fra Hotel California. Den rocker så hardt den kan.

Det er vel sånn det er når gjennomsnittsalderen på Eagles er på 60 pluss og vel så det. Det tatt i betraktning så ser gutta overraskende friske og sunne ut. Det spørs om ikke de ville kokain-, alkohol- og festdagene til Eagles for lengst er over.

Det applauderes og jubles når Eagles går av. Menigheten har tydelig fått sitt og det er jo bra. De kommer på igjen og deres første hit på listene i USA kommer så – 70-tallsmanifestet «Take it easy» med Glenn Frey på vokal er ganske opp mot originalen i tempo og harmoniene sitter igjen som varm kniv i smør.

Konsertens mest energiske øyeblikk

Så kommer det igjen en sololåt fra Joe Walsh – hans glimrende «Rocky Mountain way» fra 1973 og det mystisk titulerte albumet The smoker you drink, the player you get. Gitaren til Joe Walsh låter stor og fin og låta treffer tempoet ganske bra. Dette er konsertens mest energiske øyeblikk. Men det er litt for lite og litt for seint for en eksplosjon.

Men gitarsoloen, her med talkbox (et rør som Joe Walsh sender lyd inni fra gitaren og som går igjennom munnen hans og ut i mikrofonen) er jo en gammel Joe Walsh showstopper og som funker bra i kveld også.

Hele konserten avsluttes helt nede med tittelsporet fra deres andre plate – Desperado fra 1973. Det plystres og hoies blant publikum når den starter opp. Dette har publikum tydelig ventet på.

Det er en fin avslutning på en fin kveld med Eagles. Det står til godkjent. Og bevares disse gutta kan spille og synge som få og publikumskontakten er det heller ikke noe å si på. Men personlig skulle jeg ønske det hadde vært litt mer rufsete og litt mer møkk under neglene hos Eagles ikveld.

Dette spilte Eagles i Frognerbadet: