Han har forhåpentligvis fått tilfredsstilt eksponeringsbehovet som humorist og skuespiller. For nå er mannen bak et av pophistoriens aller viktigste bidrag (Justified) tilbake. Det føles riktig.
Sammen med bhangra-tjuvradden og lydbiblioteket Timbaland, har Timberlake funnet veien tilbake til studioet. Det er dette han er best til. Lage elegant pop-r&b.
Den største overraskelsen på 20/20, som teller ti spor, er riktignok ikke at Timberlake leverer, men snarere at Timbaland-produserte låter høres gangbare ut i dag – en del år etter at produsenten hadde sine beste år . Albumet er nesten like viktig for Timbaland, siden 20/20 brukes som et utstillingsvindu for det omfattende lydbiblioteket. Flittig bruk av distinkte og hastige tromme- og bassharmonier, svøpt sammen av en mer voksen utgave av vokalisten, som synger eksemplarisk.
For det var aldri noe tvil. Justin Timberlake er en av de beste vokalistene vi har. Falsetten hans kommer til rette på 20/20 – og er 32-åringens sterkeste vokalkort. Han kan gå fra de høyeste tonene til å dempe seg og lande kattemjukt («Strawberry Bubblegum», «Pusher Love Girl»).
Hør «Mirrors»:
Geleidet av blåsere og fingerknips var lystige “Suit & Tie”, comebacksporet som på ingen måte var en game changer, uansett velkomment. Platen balanserer mellom å være overdimensjonert og nedstrippet, nesten organisk. Vekslingen fra vrengt bass og seigt tempo i «Spaceship Coupe» til soula gitar- og blåserdrevne “That Girl”, hører vi Timbaland i et lekent humør uten at det blir anmassende. Selv om han absolutt må legge inn filterbelagte ad-libs og overprodusere med dramatiske strykere (“Tunnel Vision”).
Tempovariasjonene i låtene (“Suit & Tie”, “Mirrors”), kler Timberlake. Nå skal det sies at 20/20 verken er poprevolusjonært eller grenseoverskridende, men det føles eksklusivt. Han tilnærmer seg albumet med en ydmyk og leken innstilling. Det føles betryggende at Tennessee-kjekkasen er tilbake med sitt tredje solide bidrag.
Ali R. S. Pour
