The Bronx, Sjøsiden
Konserten med The Bronx var i ferd med å skli inn i forglemmelsen. Så åpnet dikene seg..
Det er vanskelig å skulle overbevise et, som Erlend Øye-annonsert, avmålt Øyapublikum om sin fortreffelighet når man er et amerikansk rockband med liten Norgesfartstid og et minimalt platesalg bak seg.
Nå begynte da også The Bronx-konserten akkurat slik; som en rutinepreget utblåsning fra bandets imponerende konsistente diskografi, uten at publikum brød seg nevneverdig, selv om de gikk hardt ut, med den fantastiske The Bronx I-starteren «Heart Attack American» som førstelåt. Etter hvert gled dog låtene inn i hverandre, der Sjøsidens grøtete lydbilde heller ikke hjalp viderverdig til.
Dette var i det hele tatt en konsert som var på god vei til å bli forglemmelig, der også vokalist Matt Caughtrans tidlige, Les Savy Fav-aktige «inn-blant-publikums»-interaksjon falt noe gjennom.
Det var derimot da regnet pøset ned i centimetersstore dråper at bandet virkelig kom til sin rett. LA-bandet blandet sitt eget øs inn med regnets på fortreffelig vis, det virket som om den intense regnskuren var akkurat det energitilskuddet de trengte for virkelig å gi det lille ekstra. Publikumsskaren (de som ikke sprang fra vannet) ble også ekstra tent, og fra de pumpet ut karrierebeste «False Alarm» og Caughtran sang resten av konserten ute blant den søkkvåte og mer og mer lydhøre lytteskaren ble dette en blaut rockfest som virkelig fikk blodet til å pumpe blant de førstedagsnølende tilhørere.
The Bronx trengte det ustabile augustværet for å gi det lille ekstra, og når de fikk akkurat dét ble dette en konsert som gikk fra å være moderat til ekstatisk.
Jørgen Hegstad
