The Flaming Lips: Embryonic
[Warner Bros. / Warner]
Nå tar endelig punkrockerne syre igjen!
Embyonic er The Flaming Lips’ tolvte skive, og en unikt vrien for dem å være. Ikke nødvendigvis når det kommer til «tilgjengeligheten» av musikken – Wayne Coyne og gjengen var adskillig mindre salgbare lydmessig på tidlig nittitall, for å ikke snakke om på åttitallet. Ikke når det kommer til ren skjær snodighet heller; I det departementet er det temmelig vrient å overgå Zaireeka fra 1997, som kom på fire CDer med forskjellige kanaler av de samme låtene. ( I praksis måtte man altså spille av skivene på fire forskjellige CD-spillere samtidig for å få høre hele låtene). Nei, Embryonic føles som nytt territorie for Lips fordi det er ei skikkelig klyse av et album. Til og med Zaireeka var, alt tatt i betraktning, en relativt tett skive med en låtrekkefølge som hadde en kompositorisk hensikt. Embryonic derimot, har atten spor, mange av dem mer eller mindre improviserte, tilsynelatende slengt sammen hulter til bulter. Coyne har gått langt i å innrømme at den nok kunne vært mye kortere dersom bandet hadde giddet å ta hardere stilling til hva som kunne kuttes. Som om ikke dette var nok klarer Embryonic det kunststykket å være både ensformig og eklektisk til det usammenhengende.
Men så er det også litt av poenget. Embryonic skal ikke settes på fra start til slutt hver gang, men heller plukkes fra og blandes, og for alle fans som ikke hater alt de gjorde før Yoshimi Battles The Pink Robots er det noe å hente her. Fra lo-fi-gitarvrengen fra «Transmissions From The Satelite Heart» til rolige meditasjonsnumre. Kanskje mest gledelig av alt er at den legendariske én-mikrofonstrommelyden fra «The Soft Bulletin» dukker opp en gang i blant, kanskje mest merkbart på sistesporet «Watching The Planets», som med klassiske LSD-tekstlinjer som «Yes! Yes! Yes! Killing the ego!». også varter opp dem som liker de mer syrete aspektene ved bandet. Gjester har de og, selv om disse høres ut som de blir brukt mer som instrumenter enn som musikere (ved hjelp av Karen O fra Yeah Yeah Yeahs klarer Coyne f.eks å gjøre improviserte dyreimitasjoner til noe fryktelig romantisk).
Det som mangler er en skikkelig hitsingel eller to. Folk som foretrekker Flaming Lips som psykedelisk pop framfor poppa psykedelia får derfor ta terningkastet over med ei klype salt. For oss andre er det bare å senke skuldrene og prise seg lykkelig over at The Flaming Lips fortsatt ikke har gjort det til en vane å gjenta seg selv.
Peter Vollset
