James Murphy, popgeniet bak LCD Soundsystem, ser mest av alt ut som en lubben pizzabaker med pulesveis der han inntar scenen på Roskilde. Men den forventningsfulle folkemengden som mer eller mindre har fylt teltet, vet bedre. Og kanskje er de fleste også klar over at James Murphy har uttalt at LCD Soundsystem synger på siste verset. For trampeklappen er et faktum før bandet i det hele tatt har spilt en note. Og at skinnet bedrar, det er et faktum som hamres inn med åpningslåten, «Us V Them».
Bandet er tight som en rotterumpe, og Murphy viser seg noe overraskende å ha en stemme som fyller så mange registre at han kunne kalt den Brønnøysund. Han går opp i falsett, snakkesynger, skriker, messer, insisterer og imponerer. Han får dansegulvet til å koke med låter som den gamle kjenningen «Daft Punk Is Playing At My House» og «I Can Change» fra det nye albumet This Is Happening, melankolien til å blusse opp med den suggererende og såre genistreken «Someone Great». Hvite menn kan funke, viser det seg. Og ja, det går an å danse til intelligent musikk.
Murphy er kledd i hvitt fra topp til tå, den største klesmessige utskeielsen å spore på scenen, og foruten en del action fra røykmaskinene snakker vi sober lyssetting og lite tant og fjas. Men discokulen som henger fra taket gjenspeiler det som skjer blant publikum. Det tar nemlig fullstendig og fulkomment av. Det danses, synges, trampes og klappes, og innimellom låtene ropes det taktfast «LCD, LCD, LCD». Det minner til tider om å være tilstede på en fotballtribune, med verdens beste supportere. Det er en konsert hvor publikum og band smelter sammen til en stor lykkelig enhet, og LCD Soundsystem virker både overraskede, ydmyke og ekstremt oppstemte av den vanvittige responsen. «Dette er gøy, dette er vakkert, tusen, tusen takk!», smeller det fra en smilende frontfigur.
At James Murphy nå insisterer på å førtidspensjonere LCD Soundsystem, er helt krise. For det som utspinner seg på scenen på Roskilde er intet mindre enn et band i full blomstring, et band som frontes av en låtskriver av stort og tidløst format. Og, skulle det vise seg, en aldeles glimrende vokalist. Det er bare å håpe at de unner fansen mange, mange flere konserter før de gir seg for godt. «I’m Losing My Edge», messer Murphy før bandet forlater et publikum som vil ha mer, mye mer. No James, you’re most definitely not.
