Fat Joe, Amfiscenen
Ikke vær sinna på de i sør.
Minuttene før Fat Joe entrer Amfiscenen tilbringer jeg i selve amfiet. Rundt meg står Arendals minst skremmende gangstere, lett sprekkeferdige over tanken på at Joey Crack velger å verdige et lite skogholt utenfor byen et besøk. Dialogen er morsom; som om Scarface har blitt oversatt til norsk og kjørt gjennom Lille Lørdags ændals-kvern (og dessuten urovekkende sentrert rundt ”Lean Back”, tilsynelatende den eneste av den korpulente Bronx-rapperens arbeider den unge forsamlingen er fortrolig med).
Ikke en kjeft av de mange hundre foran scenen – ikke så mange i publikum heller – er over 20. Det er på mange måter et vakkert syn, som om en hemmelig, magnetisk ungdomskilde suger deler av publikum mot seg. Magnetisk er også tjukken selv, og det før han entrer podiet: Skuddlydene introduserer José Antonio Cartagena fortreffelig nok, og gangsteroide drømmer låner energi til en konsertstart som er forrykende, mannens beskjedne kommersielle suksess her til lands tatt i betraktning.
Lyden er vrengt og swaggeren er karikert, og tempoet er – heldigvis – likeså: Fat Joe gir aldri noen anledning til å strekke ut i kjedsommelighet, enten det dreier seg om gammel storhet eller nyere glød. Han har aldri gitt ut et ordentlig godt album i min bok, men han vet å forvalte høydepunktene i karrieren, og det i omgivelser som står i en fantastisk kontrast til Bronx-romantikken som gjennomsyrer rapperens lyriske univers.
Og til tross for at det å følge opp nevnte Lean Back” med ”Make It Rain”, og deretter drøye ut konserten ytterligere, vitner om skral dømmekraft: Fat Joe er en artist som trosser åpenbare begrensninger og tendenser mot klisjeer med en sannferdighet og en energi som er umulig å overse – selv for en gammel skalk over 17.
Marius Asp
