Timbuktu: En High 5 & 1 Falafel
[Juju/Playground]
På sitt femte studioalbum har Timbuktu fortsatt troverdigheten i god behold.
Den blide, lille svensken har lenge mestret kunsten å krydre det nå velkjente, rap-orienterte uttrykket sitt med rytmer fra andre, vidt forskjellige musikalske sjangre uten at det oppleves schizofrent. Det gjør han også denne gangen. En High 5 & 1 Falafel er en musikalsk reise med elegante sjangeroverskridelser og fantasifulle spissformuleringer. Timbuktu er i konstant bevegelse. Fra ska og reggae i det ene øyeblikket til soul, visepop og funk i det andre – som alltid feststemt, med en politisk brodd i bunn.
Tittelsporet starter opp med det foreldregenerasjonen gjerne omtaler som ”orientalske rytmer”, og sklir finurlig over til å bli en tilbakelent klubbprega hyllest til det enkle livet. Budskapet kommer som bestilt i disse nedgangstider; sett forbruket i perspektiv og kutt ned på det! Timbuktu vet å kombinere sine politiske ytringer med historier mange kan kjenne seg igjen i. «Mörkar» er en sløy beretning om kokainmedaljens rustne bakside og «Olympiska Spelen 2012» et oppgjør med den stadig stigende voldsbølgen i Malmø, og verden for øvrig. Når budskapet presenteres med übersjarmerende skånsk flow og blir akkompagnert av tallrike samples, samt fengende melodier, favner Timbuktu like bredt som han har gjort de siste fem årene.
«En High 5 & 1 Falafel»:
Som du sikkert har skjønt er mye ved det vante denne gangen, Timbuktu veksler mellom å fremstå som svigermors drøm, den kule ungdomsskolelæreren og den svinegode låtskriveren han faktisk er. Følgesvennen Måns Aspelund står for igjen produksjonen og skal ha honnør for å sy all variasjonen møysommelig sammen. Tidligere backingvokalist Chords gir oss flere gjesterim, blant annet på tittelsporet, mens Tingsek bidrar med koring på «Jag Vill Bara». Nytt denne gangen er Dregen fra Backyard Babies’ opptreden på «Tack För Kaffet»; en smårølpete gladlåt med håndklapp og gitarklimpring.
Ingen av låtene på En High 5 & 1 Falafel har like stort allsangpotensial som «Alla Vill Till Himmelen» og «Det Löser Sig». I så måte kan det konkluderes med at albumet både mangler virkelig store hits og evnen til å overraske lyttere som kjenner Timbuktu godt fra før.
Trine Sollie
