Da jeg tre timer tidligere fulgte utdelingen av Nordic Music Prize i Kulturkirken Jakob var det menn i dress som satt rundt småbordene på kirkegulvet. Akkurat den type mennesker du finner avbildet hvis du søker opp «musikkbransjemennesket» i et leksikon. Og akkurat den type mennesker du finner øverst på Iceage sin bunnløse hatliste.
Og det er noe eget med den sinte guttungen, noe Honningbarna beviste senest i går, med en slags konstruktiv menneskeforakt som drivkraft. Jevnaldrende Iceage – fire danske gutter med et av fjorårets mest bejublede album, New Brigade – hater også mennesket, men på en mer destruktiv måte. Og det er nettopp derfor New Brigade er verdt å merke seg – dette er punkrock, men det samme destruktive sinnet og selvhatet som Joy Division en gang stod for.
Dessverre hadde mennene i dress pakket sakene og dratt fra stedet før det kunne bli et potensielt åsted. Har man sett videoer hvor Iceage er i sitt rette element – med andre ord trange, skitne rottehull av noen klubber – vet man at både bandmedlemmer og publikum skal denge på seg kjøttsår og oppkast i munnviken. Dermed måtte jeg vaske bort glansbildene jeg hadde skapt om å få se Iceage spytte, denge og kjefte på de samme menneskene som vurderte å gi dem prisen for fjorårets beste nordiske album.
Men bak den konstante flommen av grautete lyd – som jeg riktignok gledet meg til – stod fire unge dansker med kun ett eneste ønske: å bare få bli ferdig med den jævla halvtimen. I deres forsvar: Dårlig praktisk tenking fra arrangørene, i form av et mikrofonstativ som bare nektet å stå oppreist hvis man rørte ved det, var selvsagt et ganske markant hinder for spillegleden.
Det hjelper likevel lite at anspentheten løsner etter første halvdel av konserten når du allerede har bestemt deg for å bære den samme livstrøtte grimasen gjennom hele konserten. Da får du i det minste vise meg noe blod.
Kim Klev
