Ærlig talt har jeg alltid vært svak for The Mars Volta. Samtlige av deres plater har hatt flere låter der poptendenser, pretensiøs progrock, jazz og søramerikanske rytmer har ført til flere sterke låter, men en blodfan har jeg aldri vært.
På en festivaljobb er det ofte et naturlig valg for band og artister å i det minste velge noen låter publikum muligens kan ha hørt. The Mars Volta valgte imidlertid på kveldens nest siste Hovescenekonsert å dykke ned i karierren på jakt etter flere låter som sjeldent tidligere har sett dagens lys. Med andre ord har Omar og Cedric valgt ut konsertkutt som utelukkende er til for å belønne blodfansen.
Muligens en hyggelig gest, men også et sikkert valg; det er sjeldent den virkelige blodfansen stiller med kritisk sans i festivalbagasjen. Det er ikke utenkelig at bunten helt nærmest scenen virkelig setter pris på Omar Rodríguez-Lopez’ tilnærmet konstante og uengasjerte gitaronani, samt vokalist Cedric Bixler-Zavalas, for anledningen, vel og merke, ikke spesielt imponerende sangstemme, i tillegg til deres uengasjerende setliste.
Det hjelper heller lite at bandets to overhoder den siste tiden har valgt å skifte ut store deler av backing-staben. I forkant av deres forrige studioalbum, Octahedron fra 2009, valgte de å gi flere av medlemmene fyken, især dem med ansvar for blåsere og lignende, ettersom albumet skulle være «akustisk», noe det på ingen måte er. Spekulativt, jovisst, og en indikasjon av at det lukter surt av sjelene til The Mars Voltas kreative lagledere. Det virker heller ikke som om engasjementet fra den nåværende lineupen er på et nivå man kan forvente, all den tid to av medlemmene bruker mesteparten av tiden på å stirre inn i hver sin MacBook.
På tross av at kveldens konsert først og fremst står i kjedsomhetens tegn, så finnes det likevel noen få lyspunkter. Når det direkte ypperlige åpningssporet til The Mars Voltas debutplate, «Son et Lumiere/Iniertiatic Esp», får avslutte tre altfor lange kvarter forlater man det hele med i det minste et godt minne. Sannheten er dog dessverre den at selv ikke fremførelsen av denne låta ville stått seg i en konkurranse med albumversjonen. Trolig burde jeg ikke, men jeg velger likevel å leve i troen: The Mars Volta kan virkelig bedre enn dette.
Kim Klev
