Tiny Vipers: Life On Earth
[Sub Pop/Tuba]
Tiny Vipers‘ andre album er magisk – av og til.
Fra Seattle kommer Jesy Fortino, en ung amerikansk sangerinne som kaller prosjektet sitt Tiny Vipers. Gitt ut på undergrunnsbastionen Sub Pop er hun en av mange nye indieheltinner på den amerikanske scenen, en trang skog der det er vanskelig å finne stien som leder til viden anerkjennelse. Et minstekrav er altså særegenhet, og i Fortinos tilfelle er det et nærmest dogmatisk fokus på vokal og gitar hun velger å forfølge. Det er ensomt og minimalistisk, og i slike landskap er fallhøyden også stor.
Tiny Vipers’ andre album Life Of Earth byr på opp- og nedturer, for det er tydelig at Fortino er ung og tydeligvis ikke helt klar for den store oppgaven å skulle underholde og bevege lytteren i en hel time – kun hjulpet av stemme, akustisk gitar og tekst. Platen har kvaliteter som bakgrunnsmusikk, noen låter potensielt også som lydspor til amerikanske indie-filmer, men kun deler av platen makter i lengre passasjer å stå på egne ben.
Singelen «Dreamer» live:
[youtube G5B6SQwF21c]
Jesy Fortino trives i det tankefulle og mollstemte hjørnet, men det er en barnesykdom å kun formidle én følelse i løpet av en hel plate. Når hun i tillegg har en noe uheldig uramerikansk knekk i visse fraseringer, føler man at bidrag fra andre instrumenter hadde vært hjelpsomt.
Fra intervjuer med Fortino kan man lese at hun lager låtene sine i løpet av kort tid, og tidlig i prosessen spiller de inn for deretter å la studiotekniker Andrew Hernandez leke med dem. Hvor fritt han faktisk tolker henne er vanskelig å vite ut fra å lytte på albumet, for sangene fremstår utarrangerte og simplistiske, og sjelden dras ting i uventede retninger.
Men det finnes flere fine lyspunkt her, som den messende ”Young God” og ikke minst ”Tiger Mountain”, der Seattle-jenta våger å legge stemmen i flere om enn forsiktige lag.”Twilight Property” har mer enn en fin tittel – her bys det på ambiente lydinnslag som hever musikken noe voldsomt. Disse låtene representerer da også siste halvdel av platen, og man undres hvorfor hun har spart alt det beste til slutt? Den helt nydelige avslutteren ”Outside” understreker poenget.
I disse dager kjøper folk dog i større grad mp3-er enn album, så situasjonen er grei nok for blakke studenter, men vil Tiny Vipers underholde i hele 64 minutter ved neste korsvei har hun intet annet valg enn å i langt større grad utforske studioets muligheter.
Erlend Mokkelbost
