Som 16-åring slapp Ella Yelic-O’Connor et album som definerte en oppvoksende ungdomskultur farget av ensomhet, forelskelse og å være mistilpasset. Pure Heroine ble en stemme for generasjon Z. For hennes nye plate Melodrama beskriver Lorde følgende:
“Writing Pure Heroine was my way of enshrining our teenage glory, putting it up in lights forever so that part of me never dies, and this record – well, this one is about what comes next”
I hennes seneste singel «Sober» forteller Lorde “We pretend that we just don’t care. But we care”. Selv om vi lever i et informasjonssamfunn hvor selveksponering og overfladiskhet regjerer, klarer Lorde å forkynne at bak alt det glamorøse, finner man fortsatt usikkerhetene rundt seg selv.
Melodrama er den perfekte etterfølger til Pure Heroine. Tenåringsjenta har modnet med fire år, men tekstuniverset er det samme og ungdomstida står i fokus. Som Lorde selv synger i Pure Heroines beste låt «Ribs»: “It feels so scary getting old”. Lorde er låst i frustrasjon med uærlige kjærester, men har gjennom plata en indre dialog om hun skal sørge over tapt kjærlighet eller omfavne singellivet.
Lydbildet er relativt likt debutalbumet. Vi holder oss fortsatt inne i Lordes mørke pop-boble dominert av minimalistisk perkusjon og pulserende bass. Jeg har mista tellinga over hvor mange ganger jeg har satt det optimistiske piano-hooket i «Green Light» på repeat.
Jack Antonoff (Bleachers, Lena Dunhams kjæreste) har produsert albumet til en behagelig variasjon fra overnevnte radiobanger og Robyn-esque «Supercut» til den mer avkledde «Writer In The Dark». Sistnevnte oppleves nesten litt for overveldende, men fortsatt ærlig og sentimental nok til å muligens fremkalle tårer i live-versjon. I visse låter drar hun med seg flørtende strykere som intensiverer dramaet, uten at det endrer inntrykket av at Melodrama er en tung, dog leken plate.
Lekenheten kler Lorde. Musikken hennes virker mer troverdig nå som hun har modnet med fire år siden forrige plateslipp. Plata er ikke perfekt, men definitivt årets beste melodramatiske pop-plate hittil.
Marit Johansen
