På et tryggere sted

– Det blir sjovt å spille i Trondheim i kveld! Storsalen er en akustisk drømmesituasjon.

Johan Wohlert, tilbakevendende bassist i det danske bandet Mew, skotter megetsigende ut av vinduet i Britannia Hotel mens et ydmykt smil brer seg om leppene.

For 20 år siden var han med å starte bandet som har klart å gjøre det få moderne band klarer: Å befeste en posisjon mellom iørefallende pop og kunstnerisk kuriosa, uten å falle mellom to stoler og forsvinne i generasjonskløften.

Da det karakteristisk snodig titulerte albumet «+-» ble sluppet i vår, hadde det gått 6 år siden forrige album, «No More Stories…». Mottakelsen var lunken hos oss her i P3, men høstens turné vitner likevel om sterk gjensynsglede hos fansen.

Det bærer også bandet selv preg av, skal vi tro Wohlert.

Høyt og lavt

Johan Wohlert runder snart 40, men rommer en barnlig glød bak de runde brilleglassene. Da han tok avgjørelsen om å forlate Mew etter plata «And the Glass Handed Kites» var det for å ivareta noe mer enn bare musikken.

Wohlert ble pappa og de store scenene ble erstattet med stua. Og etter «No More Stories» spekulerte fansen i om nettopp vakuumet etter bassisten hadde blitt for stort.

– Pausen skyldes nok at alle gutta trengte et avbrekk, spesielt Jonas (vokalisten, red.anm), som jeg tror hadde behov for andre ting å gjøre – og i løpet av pausen brukte han tiden til å drive Apparatjik (Jonas Bjerres nye band, red.anm) sammen med Magne Furuholmen fra A-ha og et par andre, og brukte et par år på det, sier han.

Mens bandet drev hvert med sitt hadde det plutselig gått fire år. Bare fire år er skummelt, tiden går fort i musikkbransjen og glemselens hav er stort – men Mew satte seil.

– Det tar vanligvis lang tid å lage en Mew-plate fordi vi skriver og lager så mye materiale som aldri blir brukt, fordi det kanskje ikke blir godt nok. Det skjer også mye i låtene, det er mange detaljer som skal på plass som tar tid å strukturere.

Wohlert beskriver prosessen frem mot album som en mangslungen sti, med mange avstikkere.

– Vi skriver mest instrumentalmusikk, så kommer melodiene på til slutt. Hvis ikke melodiene blir gode nok har vi brukt mye tid på å lage masse instrumentalmusikk som kanskje ikke funker, sier han.

Men er det sånn at dere møtes i studio alle sammen fra starten av en låt, eller jobber dere litt hver for dere?

– Njaa, nei. På den nye plata «+-» har vi gått litt mer for jam-metoden. Vi møtes i øvingslokalet, så spiller og spiller vi til det begynner å låte bra.

Kunsten å være mistilpasset

Når jeg bemerker at Mew sannsynligvis har vært lydsporet til mang en ungdomsdepresjon, nikker Wohlert iherdig. Selv om «+-» er et gjennomgående lystigere album enn for eksempel «And The Glass Handed Kites», skinner det likevel igjennom en uhåndgripelig «Mewsk» følelse av grandios melankoli.

– Vi hadde ikke noe overordnet tema for plata, men det handler i hovedsak om isolasjon, om det å finne sin plass i en stor verden, som jo er et generelt tema i mange menneskers liv – det at det noen ganger er vanskelig å forstå hvor man passer inn, sier han nøkternt.

Selv om låtskriver Jonas Bjerre ikke er til stede kan bestevennen Wohlert, som i lang tid også bodde med Bjerre, røpe at det ikke nødvendigvis er frontmannen som definerer stemningen i låtene.

– Det er klart låtskriveren har makt til å bevege låten i sin egen retning, men på samme tid tror jeg Jonas sine tekster tar utgangspunkt i en stemning som allerede finnes i låtene, at han bygger opp historien rundt en eksisterende atmosfære.

Den nye plata er litt mer munter og «upbeat» enn flere av de tidligere albumene – var det et bevisst valg?

– Det var ikke et bevisst valg nei, men det skyldes nok heller mer en god stemning i bandet, det
at vi står der alle fire sammen igjen og at det kom en frisk energi inn etter at jeg kom tilbake i
bandet, tror jeg. Det ga en tro på tingene igjen, en tro på framtiden, og det tror jeg kanskje
har smittet av på musikken.

Og i likhet med resten av oss dødelige har tiden satt spor i bandets medlemmer, så vel som i musikken deres.

– Vi er på et tryggere sted i livet sammenlignet med for 10 år siden. Men altså, det er jo litt morsomt, for to av oss gjennomgikk en skilsmisse mens vi lagde denne plata, så den burde kanskje vært litt mer deprimerende, ler han.

Tilfeldighetenes spill

Mang en tilhenger har sikkert på ett eller annet tidspunkt spurt seg: Hva definerer lydbildet til Mew? Hvorfor kan jeg umiddelbart gjenkjenne en Mew-låt når jeg hører den?

Den tilbakevendte bassisten klør seg i skjegget. I hotellbaren ved siden av summer det taktfast i oppspilte stemmer, som et slags organisk lydspor til Wohlerts kunstpause.

– Mye av det som definerer lydbildet vårt er selvfølgelig den distinkte vokalen til Jonas, men det
er også tilfeldigheter som spiller inn her. Da vi startet var vi utrolig dårlige til å
spille på instrumentene våre, det var ingen av oss som egentlig kunne spille helt eller mestret
instrumentene.

– Vi klarte for eksempel ikke å covre andre låter. I ettertid ser jeg at denne manglende forståelsen ironisk nok bidro til å skape den musikalske inneforståelsen oss imellom som var nødvendig for å komme dit vi er i dag.

Så Mew-sounden oppstod litt ved en tilfeldighet?

– Ja, det vil jeg si. Det handler mye om en slags musikalsk logikk som oppstår i samspillet mellom bandmedlemmene, sammen med hva slags musikk vi selv har hørt på. Jeg tror jeg oppnådde en musikalsk forståelse kanskje da jeg var 16-17. Det er nok der man danner kimen til forståelsen av hva som er bra og ikke bra, i løpet av de formative årene hvor man er mer åpen for nye inntrykk.

– Også har vi jo videreutviklet og raffinert lydbildet vårt i over 20 år nå, tilføyer han.

En skallet mann snubler gjennom døra til salongen vi sitter i, uten at Wohlert enser den plutselige inntrengeren. Når han istedet sender tilsynelatende stjålne blikk på kafeen utenfor hotellet, skjønner jeg at intervjuet er over.

Før vi avslutter, et spørsmål fra fansen: Hva betyr egentlig tittelen til låta 156?

– He, he. Det er en godt bevart hemmelighet. Og slik vil det nok forbli.