«Pappa slo alltid med knyttneven. Alltid mot hodet eller ansiktet»
Faren min har en hjertelig, rungende latter. Han kan gjøre en perfekt etterlikning av kakemonsteret i Sesam Stasjon og spiller A-ha på full guffe i bilen, den plata med «Take On Me». Han lager verdens beste hjemmelagde spagetti, baker de største fastelavnsbollene jeg har sett. En gang reiste vi til København med danskebåten, bare han og jeg, for å gå på tivoli. Hele helgen.
Jeg var bare noen måneder gammel da han slo mamma for første gang.
Kranglene deres var helt umulige å forstå. De varte ofte lenge, gjerne gjennom en hel helg. Jeg satt og så på, krøllet sammen i sofaen, mens tårene bare rant og rant. Av og til reiste pappa seg, jaget henne gjennom stua, kanskje helt ned til kjelleren.
Jeg kan fortsatt huske lyden av mammas hode som ble dunket inn i veggen, om og om igjen.
Han slo alltid med knyttneven. Alltid mot hodet eller mot ansiktet. En gang rev han ned adventsstaken, sånn at alle lysene knuste mot gulvet. Jeg gråt, for det var jo min oppgave å tenne lysene hver søndag. «Vi kan kjøpe nye lys», sa mamma. Men det ble ikke det samme med nye lys. Jeg gjemte Simba langt under dyna, i tilfelle pappa ble sint på meg også.
Jeg har aldri skjønt hvorfor han slo. Jeg har aldri skjønt hvorfor mamma ble værende. Men nå, veldig snart, skal jeg prøve å finne ut av det.
Jeg skal spørre dem.
«Det virker egentlig ikke som de liker hverandre i det hele tatt», sier broren min.
Vi sitter rett overfor hverandre på en smal og litt hard hotellseng, et sted i byen der vi begge er født og oppvokst. Det er flere år siden jeg flyttet til en annen del av landet. Broren min bor fortsatt hjemme hos foreldrene våre, og det er altså dem han snakker om. Mamma og pappa. De som tilsynelatende hater hverandre, men som likevel tviholder på ekteskapet. Broren min rister på hodet.
«Alt som har skjedd… det er litt vanskelig å glemme. Så nå kommer det på en måte opp igjen, alt sammen», sier han.
Jeg vet at han er skeptisk til dette «snakke ut om volden»-prosjektet mitt, som det foreløpig bare er han som vet om. Det var vinter da vi traff hverandre sist. I dag er det varmt, faktisk på grensen til ubehagelig, og jeg har kjøpt to brus. Broren min åpner den ene.
«Du har ingen hjerne», pleide pappa å si til ham. Han sa det så ofte at broren min begynte gjenta den samme setningen, like etter at han lærte å snakke. «Jeg har ingen hjerne, jeg har ingen hjerne, jeg har ingen hjerne».
Nå er broren min hjemme så lite som mulig, og han har planer om å flytte ut snart. Men stemningen føles anstrengt uansett, forteller han. Det er akkurat som noe er i ferd med å skje hele tiden, at alle går og venter på neste konflikt. Jeg husker den følelsen. Som barn pleide jeg ofte å gå på tærne rundt i leiligheten, anstrengte meg for å ikke lage lyd eller snuble i trappa. Hvis jeg klarte å bli helt usynlig, ville ingen bli sinte.
«Det har alltid vært mye sinne hjemme hos oss, mye skriking og krangling. Hver dag. Og mamma er veldig opptatt av en sånn fasade. Altså, at vi skal virke som en fin familie», sier broren min.
Vi blir stille.
«Hva synes du egentlig om dette her», spør jeg. Han drar litt på det.
«Jeg skal bo hjemme en stund til», sier han. «Og dette prosjektet ditt kan jo slå positivt ut, men det kan også bli helt… galehus».
Broren min kaster et blikk ned på lydopptakeren som ligger mellom oss i senga.
«Men egentlig vet jeg at dette er en god sak. Og jeg vil at folk som oss skal se at… dette egentlig er ganske vanlig. Man er ikke så alene som man føler seg».
Senere, da jeg hadde forlatt broren min og reist hjem til min egen leilighet, tenkte jeg på det han hadde sagt. Vi er jo ikke alene. Vår traurige familiehistorie er på ingen måte unik, selv om det føles sånn. Det finnes mange som oss, spredt over hele landet, en slags merkelig vennegjeng med folk i alle aldre.
Vi hadde sikkert hatt mye å snakke om, hvis vi bare hadde visst om hverandre.
I 2018 registrerte politiet mer enn 3.500 anmeldelser som gjaldt vold i nære relasjoner. Året før hadde krisesentrene her i landet, som nå teller 47 totalt, over 10.600 dagsbesøk. Men det er fortsatt veldig mange, både kvinner og menn, som aldri kontakter politiet eller benytter seg av krisesenter.
Moren min er en av dem. Hun vil aldri bli en del av voldsstatistikken i Norge, og det er hennes eget valg. Mamma har valgt å stå i det, hun. Da pappa slo hull i hodet hennes med noen materialer som lå i kjelleren, tørket hun opp blodet og dro på jobb som vanlig dagen etter. Den gangen pappa fikk vondt i foten fordi han hadde sparket henne så hardt, kjørte hun ham til legevakta med meg i baksetet. Og mens pappa lå nede foran TV-en og var sint, eller drakk, holdt hun fasaden ved like. Broren min og jeg manglet aldri noe. Alt var pakket og klart når vi skulle på tur, vi fikk pølser og kakao og ekstra klær i sekken. Vi hadde ski, skøyter og store akebrett med ratt. Jeg sang i koret på skolen, mest fordi alle andre gjorde det, og senere begynte jeg å ta pianotimer hos en dame i nabolaget. Det kostet nesten tusen kroner i måneden, fortalte mamma. Men sånt hadde vi jo råd til. Om sommeren reiste vi på fine ferier, vi dro i badeland og fikk is hver dag.
Utad var vi jo nesten perfekte. Kanskje det var det viktigste, tross alt?
«Familieliv og kjærlighet er mye knyttet til verdighet. Hvis du klarer å få til det, har du liksom lykkes», sier psykologspesialist Per Isdal.
På slutten av 1980-tallet var han med på å grunnlegge Alternativ til Vold (ATV), en stiftelse som driver med hjelp og behandling til de som utøver vold – og til de som lever sammen med dem. I dag har ATV hele 13 kontorer rundt om i landet, og nå sitter Per Isdal og jeg på et møterom i Oslo.
«Men den viktigste grunnen til at kvinner ikke går ut av voldelige forhold, er faktisk hensynet til barna. De tenker at alternativet er verre – skilsmisse og alt som hører med, økonomiske vansker. Derfor holder de ut», sier Isdal.
Jeg nikker. Mamma pleide alltid å si at vi måtte flytte hvis hun og pappa skilte seg. Da måtte vi bo i en liten leilighet, begynne på ny skole, få helt nye venner. Jeg hadde ikke særlig lyst til det. «Pappa kommer til å bruke all sin tid og energi på å gjøre livet surt for oss», mente mamma. Jeg trodde på henne, det virket sannsynlig. Av og til tenkte jeg at den eneste løsningen var at pappa bare forsvant.
«Hva skjer egentlig når barn er vitne til vold mellom foreldrene sine», spør jeg.
Det jeg egentlig lurer på, er hva som muligens har skjedd med meg.
«Barn som vokser opp i voldelige hjem, bærer det ofte med seg – kanskje hele livet. De har ofte en grunnleggende form for utrygghet, både på seg selv og på andre. Og, ikke minst, en usikkerhet på kjærligheten. Hva kjærlighet egentlig er», sier Isdal.
«Men du er jo en form for løvetannbarn, da. I utgangspunktet skulle du ha gjort det litt dårligere på skolen enn andre barn, og du skulle kanskje hatt flere psykiske problemer – eller slitt med rus. Så… det sier jo noe om barns evne til å finne ut av veldig utrygge forhold», konstaterer han.
Det er ikke så rart at Per Isdal ser på meg som et løvetannbarn. Jeg har alltid vært en flinkis, en sånn irriterende type som bestandig stiller forberedt og sjelden våger å tøye grensene. Etter studiene gikk jeg rett ut i jobb, jeg eier min egen leilighet og rer opp senga hver dag. Uten unntak. Samtidig har jeg noe vondt inni meg, et slags sort hull som av og til blir for stort. «Jeg hater meg selv», står det i en dagbok jeg rablet i da jeg var liten.
Og kanskje den følelsen alltid vil være der, uansett hvor mye jeg oppnår?
De fleste som opplever vold i familien velger å unngå temaet, også seg imellom. Isdal mener at denne tausheten er forferdelig ødeleggende, et nesten like stort svik som volden i seg selv.
«Nå gir jo du moren og faren din en sjanse til å komme nærmere deg igjen, slik at dere kan få et annet forhold enn det volden har skapt», sier Isdal.
«Og jeg håper, både for din del og for dine foreldres del, at de velger å benytte den sjansen».
Det er flere måneder siden jeg hørte stemmen til mamma, men det hender at hun skriver til meg. Alltid i en hyggelig tone, kanskje med et hint om at jeg bør gi lyd fra meg oftere. Jeg svarer av og til. Da jeg sender henne en melding og spør om jeg kan ringe, skjønner hun at det er noe spesielt.
Mamma er helt stille mens jeg forteller om planene mine. «Jeg tror det er viktig at vi snakker om dette nå, det har vi vel egentlig aldri gjort», sier jeg, mens hjertet mitt dundrer i brystet.
«Jeg vil gjerne snakke om det, men jeg har ikke noe lyst til at verden skal få innblikk i dette. Jeg har ikke noe ønske om å stå fram», sier mamma.
«Det er jo ikke fordi jeg er så innmari redd for at folk skal få vite at vi ikke er perfekte eller noe sånt, men… dette er jo ganske personlig, da».
Ja, sier jeg. Ja, du skal selvfølgelig få være anonym, ingen skal få vite hvem dere er, eller hvem jeg er. Den store familiehemmeligheten vil bestå.
«Jeg gjør det som skal til for at… altså, jeg vil være veldig glad hvis vi kunne ha et mer normalt forhold», sier mamma.
«Hvis du får barn selv en gang, vil du kanskje forstå hvor utrolig vondt det er å bli utelukket fra dine egne barns liv».
Det er ikke særlig gøy å vokse opp i et voldelig hjem heller, tenker jeg. Men jeg sier ingenting, jeg holder kjeft og hører på mammas stemme. Det er så trist at det har blitt sånn, sier hun, men nå er vi voksne alle sammen. Det er vel på tide å rydde opp, komme seg litt videre?
«Jeg er mer enn villig til å være med på dette», sier mamma, hun har begynt å gjenta seg selv nå.
«Jeg vil veldig gjerne være med. Men du må snakke med pappa selv».
Jeg tar aldri telefonen hvis pappa ringer. Det skjer sjelden, maks én gang i året, så jeg skvetter hvis navnet hans dukker opp på skjermen. Forrige gang han ringte, i 2017, virket han full. Derfor føles det enklere å sende ham en mail.
Hvis vi skal få et bedre forhold i fremtiden, må vi snakke om dette nå, skriver jeg.
Det tar ikke så lang tid før jeg får svar, bare et par dager. Teksten er kort og konsis. Han ber meg om å ta kontakt med ham, via telefon, og understreker at han gjerne stiller opp til en prat. Ting som hendte på den tiden har plaget meg i mange år, og det kan være nyttig å snakke om det, skriver han.
Du har sikkert hatt det fælt, tenker jeg, og den vonde smaken i munnen forsvinner ikke da jeg motvillig slår nummeret hans dagen etter. Pappa og jeg har ikke snakket med hverandre siden desember, da vi prøvde å late som alt var normalt og feiret jul sammen som vanlig. Nå er det august, og pappa går rett på sak.
«Jeg er veldig glad for at du tar opp dette. Det er jo en del av barndommen din», sier pappa. Men ingen av oss kan skru tiden tilbake, fortsetter han. Det går ikke an å endre på det som har skjedd. Og det var vel ikke så mye vold heller, når alt kom til alt?
«Jeg vet at det var noen voldsepisoder, men jeg kan ikke huske at det… det var vel ikke hele tiden», spør han, som om jeg sitter på en slags register. Jeg svarer at jeg ikke vet, alle minnene mine flyter inn i hverandre, det er en diger smørje av vold og trusler.
«Jeg har jo lurt på det selv også, hvorfor ting ble som de ble. Men jeg kan vel si at jeg følte meg litt underdanig i forhold til moren din», sier pappa.
«Hun hadde utdannelse, det hadde ikke jeg. Og hun fikk alltid det siste ordet».
«Hvis du får barn selv en gang, vil du kanskje forstå hvor vondt det er å bli utelukket fra dine egne barns liv»
Det har gått en drøy måned siden faren min prøvde å forklare sine egne voldshandlinger over telefonen, en samtale jeg skriblet ned og forsøkte å glemme etterpå. For det var ingen ekte anger i stemmen til pappa, ingen synlige tegn på at han ønsket sine egne handlinger ugjort. «Fortiden er vanskelig å få gjort noe med», sa han, flere ganger, mens hodet mitt ble iskaldt. «Vi kan snakke mer om dette senere, jeg vil ikke ta det nå», sa jeg.
Og senere, det er i dag.
Mamma og pappa kom hit i går, etter å ha kjørt i mange timer. Vi møttes og spiste middag sammen på kvelden, det var rart og anstrengt, og nå sitter jeg i sofaen ved siden av mamma. Jeg vil snakke med dem hver for seg, slik at de begge får prate fritt, og det føles naturlig å starte hjemme hos meg selv. Jeg har laget te til oss i et forsøk på å lette på stemningen, noe jeg tuller med, men mamma ler ikke. Kanskje hun tenker på før, da jeg bodde hjemme og fortsatt trodde at oppveksten min var helt normal. Vi pleide å drikke te sammen ved kjøkkenbordet, hun og jeg alene, kanne etter kanne med solbær og appelsin. Det gjør vi aldri lenger.
Ansiktet til mamma er grått og trist, hun ser eldre ut enn hun egentlig er.
Så forteller hun meg om den gangen hun og pappa møttes, om den første tiden de hadde sammen, og da smiler hun plutselig på ekte. Hun beskriver en mann som jeg knapt har møtt, en mann full av pågangsmot og et sterkt ønske om egne barn. En mann som lagde sandkasse utenfor huset på eget initiativ. «Kan du huske den første gangen han slo deg», spør jeg. «Ja», sier mamma, for selvfølgelig husker hun det.
«Det var like etter at du var født, vi skulle ha besøk. Jeg husker ikke detaljene, men det ble litt stressende med hvem som skulle ordne hva. Og så tilspisset det seg», sier hun.
«Det er vel en av de få gangene vi har snakket om det etterpå. Og da kom han med en slags unnskyldning».
«Fortalte du det til noen», spør jeg.
«Nei. Det var jo over en grense, men… det var ikke noe mer enn det».
Samtalen med mamma varer i flere timer. Jeg forteller om mine egne minner, om hvor redd jeg var og hvor sint jeg er nå – ikke bare fordi jeg må leve med disse fæle bildene i hodet, men også fordi jeg har blitt slått selv, blitt kalt stygge ting, fått kjeft uten grunn. Av begge foreldrene mine.
Jeg har lyst til å si til mamma at det beste ville vært om jeg aldri ble født, for det er slik det føles, men istedenfor sier jeg at pappa ikke burde fått barn.
«Det kan se sånn ut nå i ettertid, ja. Det forstår jeg at du sier», svarer mamma.
Hun prøver å forklare meg at en eventuell skilsmisse sikkert ville ført til delt omsorg, og at hun ikke turte å ta sjansen på hva som kunne skje da. «Når jeg var sammen med dere nesten hele tiden, kunne jeg opprettholde den vanlige hverdagen deres. Og vi kunne ha gode, normale perioder», sier hun.
«Men du syntes det var bedre at du skulle utsettes for vold, og at barna dine skulle være vitne til det?», spør jeg, det høres ut som en anklage. Muligens fordi det er det.
«Jeg tenker ikke på samlivet vårt som noe som har vært preget av vold», sier mamma.
Og jeg tenker at moren min er veldig dum til å være så smart.
Mamma forteller om vennene sine, eller de som liksom skal være det, og at hun aldri har fortalt om volden hun har opplevd fordi «venninner skravler, det vil ligge der hele tiden». Hun har ikke lyst til å slippe noen andre inn i dette, sier hun. «Jeg vil jo ikke at noen skal redde meg», konstaterer mamma. For ærlig talt, denne volden var da virkelig ikke så dominerende? Vi hadde det jo hyggelig også? Det er så trist, sier hun, at broren min og jeg bare husker det negative. Og at vi ikke har lyst til å snakke med henne lenger.
«Du har gjort dine valg og vurderinger, og som voksen kan jeg respektere det», sier jeg, mest fordi jeg prøver å være politisk korrekt.
«Men jeg tror det var feil. Jeg synes det er synd at vi aldri fikk teste ut en hverdag uten pappa. Og jeg tror at du er mer preget av å ha levd så lenge i et sånt type forhold enn det du føler selv. Jeg lurer på… jeg lurer på hvordan du ville vært hvis du hadde fått muligheten til å slippe den mørke skyen i livet ditt. Hvordan det ville blitt hvis du hadde bodd alene».
Mamma ser på meg med harde øyne, stemmen hennes har fått en bitter undertone.
«Jeg bodde alene i nesten ti år før jeg møtte pappa, så det vet jeg veldig godt hvordan er».
«Det var jo over en grense, men… det var ikke noe mer enn det»
Foreldrene mine har valgt et hotell som ligger midt i sentrum, rett ved handlegatene. Mamma har forlatt meg her, hun skal kikke i butikker mens jeg prater med pappa. Jeg sitter på den glatte senga som står midt i rommet, og jeg kan ikke huske sist jeg var så tett på min egen far. Han ligger delvis utstrakt ved siden av meg, av en eller annen grunn insisterer han på å ligge sånn, og han får en nostalgisk glød i ansiktet når han forteller om den gangen jeg ble født.
«Jeg husker at jeg… jeg kjørte hjem fra sykehuset, det var ganske seint på natta. Og jeg følte en veldig sterk oppstemthet. Jeg fikk ikke sove da jeg kom hjem, jeg bare lå hele natta og tenkte på at nå… nå var jeg blitt pappa», sier han.
I en annen setting kunne det kanskje vært rørende.
Pappa levde et halvt liv før han møtte mamma. Han var gift også, med en dame jeg aldri har truffet, og som egentlig ikke har noe med dette å gjøre. Tenker jeg. Pappa tenker annerledes.
«Etter det ekteskapet følte jeg meg litt ødelagt, på en måte. Jeg hadde hatt så mange dårlige opplevelser med henne at… ja, det satt dypt i meg. Det var mye vondt, det var det», konstaterer han.
«Jeg føler at jeg har opplevd mer jævelskap i livet enn det moren din har».
Han husker ikke den første gangen han slo mamma, «men det gjør sikkert hun», og han mener selv at han har tenkt mye på hvorfor det ble sånn. Han følte seg så liten, forteller han. Fordi mamma hadde utdannelse, hun var smart og flink, og hun nektet å gi seg hvis hun først hadde bestemt seg for noe.
«Hun sto på kravene sine, bestandig, og hun ga seg aldri. Det var da jeg ble sint. For… det gikk ikke an å stoppe henne, på en måte. Og det hjalp ikke å slå heller, det var det verste», sier pappa, og jeg krymper meg fordi han ikke skjønner hva han nettopp har sagt.
«Hvis jeg sier at du er en konebanker, hva tenker du da», spør jeg.
«Det spørs hva du legger i det», sier han.
«For det var aldri systematisk. Det var bare ved krangler, og når jeg følte at jeg ikke nådde fram til henne, at jeg ikke hadde ord som kunne måle seg med hennes. Da følte jeg meg fortapt. Men hun har mildnet seg med årene, så nå er det ikke noe stort problem lenger».
Faren min har galant lagt skylden over på offeret, helt uten å blunke, og jeg rekker ikke en gang å bli overrasket før han fortsetter.
«Samtidig føler jeg ofte, i dag også, at moren din på en måte dreper meg med ord. Og jeg klarer ikke å hamle opp med dem. Og det… jeg synes ikke det er noe hyggelig å sitte igjen med den følelsen».
Ærlig talt er det ganske mye med vårt familieliv som ikke har vært spesielt hyggelig. Jeg spør ham om han synes det er greit at foreldre slår barna sine, siden han har slått både meg og broren min.
«Nei», svarer pappa, «for det første er det forbudt».
Det hendte at han fikk juling av sin egen far, innrømmer han. Farfar slo, selv om pappa var en snill og rolig type. Men det var annerledes den gangen, det var harde kår og små leiligheter og ingen lover om fysisk avstraffelse av barn.
«Det er mulig at… jeg behandler andre på samme måte som jeg har blitt behandlet selv», sier pappa.
«Hun sto på kravene sine, bestandig, og hun ga seg aldri. Det var da jeg ble sint»
Jeg begynner å fortelle om den gangen han ga meg ris, et minne jeg nesten har fortrengt, og pappa nikker gjenkjennende. Selv kan jeg bare huske den sennepsgule joggebuksa jeg hadde på meg, at pappa la meg over fanget sitt for å slå, og den ekle følelsen av å være redd for sin egen far.
«Det var noe med at du var så trassig!», avbryter pappa, han har endelig kommet på grunnen til at hans tre-fire år gamle datter fortjente ris.
«Du ville ikke gi deg, liksom», fortsetter han, og jeg lurer på hvorfor i all verden denne mannen ønsket seg barn.
Pappa skifter tema igjen. Han spør meg om hvorfor mamma aldri forlot ham, noe jeg ikke kan gi ham noe ordentlig svar på. Det hadde uansett blitt veldig tungvint å gå gjennom en skilsmisse, humrer pappa, og så begynner han å snakke om ekskona si igjen – hun som var så vanskelig, både å leve sammen med og å skille seg fra.
Jeg prøver å styre samtalen tilbake mot kone nummer to, siden det tross alt er henne vi skal prate om.
«Det er jo ikke så mange år siden du gikk løs på henne mens dere var på ferie», sier jeg, og ser for meg mammas oppsvulmede ansikt. Øynene hennes var bare to sprekker i fjeset, det så ut som hun hadde blitt brutalt overfalt. Og det hadde hun jo.
«Ja, jeg husker det», sier pappa, tilsynelatende uberørt.
«Jeg ringte politiet etterpå, for jeg var faktisk redd for at du skulle drepe henne», sier jeg, vel vitende om at denne telefonen ikke førte til noe.
«Jeg husker det der», sier pappa igjen, og så blir han stille i flere sekunder.
«Men grunnen til at jeg gjorde det, var at hun drakk seg sanseløst full».
«Det finnes jo dem som får juling av mannen sin flere ganger i uka. Dette her har vært sporadisk, tross alt»
Mens pappa utbroderer den påståtte fyllekulen mamma utsatte ham for, kjenner jeg at mitt eget beger er i ferd med å renne over. Når jeg prøver å si at jeg synes det er urettferdig at pappa har slått kona si i så mange år, uten at det har fått konsekvenser, sier han at han skjønner hva jeg mener.
Men egentlig har han ikke forstått noen som helst.
«Det finnes jo dem som får juling av mannen sin flere ganger i uka. Dette her har vært sporadisk, tross alt», sier han, og halsen min snører seg sammen.
Pappa sier at han ikke kan reise tilbake i tid, det er ingen av oss som kan endre på det som har skjedd. Han har sagt dette mange ganger nå, det har blitt et slags hardtslående argument, men det hjelper ikke å høre at gjort er gjort. Særlig ikke fra en som aldri har sagt unnskyld.
«Skal du og jeg være fremmede for hverandre resten av livet», spør han, og jeg svarer både nei og vet ikke.
«Jeg vet jo at jeg ikke har noe godt forhold til deg, det viser du hver gang vi treffes. Du har en avstand», sier pappa, han er blank i øynene.
«Og jeg må innrømme at… den avstanden jeg føler fra deg ikke er noe god».
Faren min sitter og gråter, tårene renner nedover ansiktet hans, og jeg tror ikke det er fordi han tenker på alt det vonde han har gjort mot familien sin. Der og da innser jeg at den pappa synes aller mest synd på, kanskje i hele verden, er seg selv.
«Det er klart du blir glad i ungene dine. Selv en type som meg», sier han.
Etterpå, når jeg har skrudd av lydopptakeren og samlet sammen tingene mine, kommer mamma inn på hotellrommet. Pappa ligger fortsatt på senga.
«Gikk det bra», spør hun, blikket hennes svirrer fram og tilbake.
«Ja», sier jeg, for jeg vet ikke hva annet jeg skal si.
Jeg er ikke lei meg, ikke sint, ikke skuffa. Dette ble nesten akkurat som jeg hadde trodd, og jeg klarer ikke å føle noe som helst. Jeg tar på meg sekken og går ut på gata, det er fortsatt varmt og lyst ute. Kanskje noe har endret seg for alltid, tenker jeg, men mest sannsynlig er alt som før.
«Hvordan tok mamma og pappa konfrontasjonen», spør broren min, han har sendt meg en melding på Facebook. «Tror du de er fornøyde?»
«Tja. De har i hvert fall fått noe å tenke på», skriver jeg tilbake.
I morgen skal mamma og pappa sjekke ut av hotellet og kjøre hjemover. De kommer til å fortelle alle de kjenner at de har vært på besøk hos meg i flere dager, at vi har spist middag på en italiensk restaurant og hatt det hyggelig sammen.
Som en helt vanlig familie.
Vold- og overgrepslinjen: 116 006
Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111