Diskjokke: En Fin Tid
[Smalltown Supersound/VME]
Det dufter mer aloe vera enn svette av Diskjokkes andrealbum.
Snillhet er en litt oversett kvalitet innen elektronisk musikk. Riktignok føles den overrepresentert hos deler av Oslos pop-miljø, men når Diskjokke nå på sitt andre studioalbum fremstår gjennomsyret godhjertet, så er dette på ingen måte negativt.
På En Fin Tid videreutvikler Joachim Dyrdahl det han påbegynte på førsteplata Staying In i et mer helhetlig spor; lydene er varmere, låtene henger mer sammen og melodiene mer fengslende. Et naturlig høydepunkt her er ”Rosenrød”, som også er gitt ut i det britiske selskapet Moshi Moshis singelserie (sammen med bl.a. Casiokids, The Drums og James Yuill) – en pekepinn på hvor umiddelbar han kan være her.
Fra titler, lyder og temavalg føles dette som et album i harmoni med seg selv, der han dypper låtene sine i den samme type essens som kraut/synth-entrepenører som Tangerine Dream og hook-teften til Jean Michel Jarre, og tilfører en solid dose melodisk egenart og produksjonsmessig feinschmeckeri. I dette møtet oppstår magi. Spesielt tittelsporet, avslutteren ”Nattestid” og den hypervakre, 303-drevne ”Rosenrød” er kilder til glede- på et album som i overveiende grad passer bedre til et glass vin enn en bøtte vodka Redbull.
En Fin Tid; tittelen lover akkurat det platen leverer, dette har blitt en av de koseligste, mest velklingende platene i år, og Diskjokke på sitt beste så langt.
Jørgen Hegstad
