Honningbarna har markert seg som et av Norges fremste liveband i en årrekke. Men når flere enda større artister har slitt med å få kontakt med Slottsfjell-publikumet, går de mot en utfordring.
Hva skjer når en ustoppelig kraft møter et urokkelig objekt? Jeg har hørt spørsmålet mange ganger, men aldri fått svaret.
Honningbarna kontrer problemstillingen med et annet ordtak som klinger enda dårligere på norsk: «It you can’t beat’em, join’em.»
Publikumskontakt i særklasse
Det prosjektet begynner allerede før konserten.
De får en halvtime, etter et kjempeshow med Klovner i Kamp, på å rigge om og ha en lydsjekk, og ivrige fans er allerede på plass.
Vokalist Edvard Valberg er flere ganger nede og hilser, klemmer og tar selfies.
Dette er bandets syvende opptreden på Slottsfjell, forteller en publikummer som snakker svært varmt om tidligere show. Og når konserten sparker i gang, blir det klart hvorfor.
Bandet starter konserten med å en etter en klatre opp fra publikum. Gitarist Christoffer Trædal er nær en slåsskamp før han i det hele tatt har inntatt scenen.
Når det bare er Valberg som mangler, er både tilskuere, fotografer og vektere på febrilsk utkikk etter hvor i folkemassen han kan befinne seg. Vekterne får på ingen måte slappe av gjennom de neste femti minuttene heller.
Sliter med vokalen
Energinivået foran scenen er på topp fra første vers i åpningslåta «Animorphs», som deler tittel med fjorårets kritikerroste album.
Andrelåta stammer også herfra, hitten «Passasjer», og sørger for at de som ikke alt har begynt å bevege seg må følge massens hopping, moshing og press.
Vokalen tar også et løft mellom første og andre låt. Når «Animorphs» begynner er den slående svak, og lydteknikeren får raskt gjort et lite løft.
Dessverre trengs et enda større løft, og tidvis gjennom showet er det kun når Valberg tøyer stemmebåndene til det ytterste at den trenger gjennom veggen av lyd som strengerekken bak ham skaper.
Det er nok aller mest merkbart rett foran scenen, og her har publikum heldigvis god hjelp i at nok oppmøtte kan synge med til de fleste låtene. Kanskje er heller ikke tekstene det som står i sentrum i kaoset foran scenen.
Velkomment anarki
Aller best respons får Honningbarna når Valbergs cello kommer ut og de drar i gang «Fri Palestina».
Låta treffer spesielt hardt etter en drøy uke med tunge nyheter fra Jenin i Palestina, og sinnet som kastes ut fra scenen i løpet av disse tre minuttene virker ekstra inderlig.
Et annet høydepunkt i konserten er allsangen til refrenget på den noe mykere «Født feig/dø bleig». Som en av bandets mer melodiske låter, med et refreng med litt Brenn-preg, blir den et første samlende øyeblikk for et slitent publikum.
Med jevnlige varme smil fra scenen, blir også en røff affære ganske så koselig.
Marionetter
Det er dog ikke det koselige, men heller det virkelig harde som løfter konserten. Honningbarna tør å ta den kaotiske punken og mikse inn tregere, dypere og mer velkontrollerte musikalske grep fra hard rock og metal.
Når de også spiller skikkelig bra, blir bastante trommetakter og dype basslinjer til ankerpunkter for et herjende publikum.
Publikum er for øvrig ikke en gigantisk masse av moshende mennesker. Det er et område fremst i teltet med høy energi, et lite hvileområde, og så et litt tynt felt av lyttende tilskuere mot de bakre kantene av teltet.
Hele Tønsberg har på ingen måte møtt opp for å se Honningbarna. Men bandet selv hygger og leker seg voldsomt med det intense sjiktet i front.
Til sistelåta «Dødtid» instrueres publikum til å hoppe, før intet mindre enn tre falske drop. Det er smått irriterende å bli kontrollert på den måten, men også deilig at Honningbarna bruker Slottsfjell-publikumet som marionetter.
Det er en bragd som ikke virket gjennomførbar i går.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
