The Pussycat Dolls: Doll Domination
[Universal]
Du vet hva du får: Pupper og lår. Bare synd med musikken.
Runde to for Los Angeles-dokkene som begynte som et burlesque-show i 1995 og som sakte, men sikkert har blitt en viktig del av den overdådig grådige amerikanske pophverdagen. Garantert et runkeoffer for fjorten år gamle gutter, og besynderlig nok et forbilde for jentunger på vei inn i anoreksien, men musikalsk like kjedelig som utedass på hyttetur.
På Doll Domination går jentene og produsentene – det er et fotballag av dem – hardt til verks for å klippe ut det beste av det mest populære på hitlistene, for så å tilføre det sin egen lille Pussycat Dolls-touch. Resultatet er nitrist og jævla langvarig – 18 låter på 68 minutter, om du er så heldig å få med bonusdisken.
[youtube Qpz0VcDuR4g]
Hovedvokalist Nicole Scherzingers Britney-aktige stemme gneldrer ut den ene dumme betraktningen etter den andre – det være seg om livet som superstjerne, teite menn eller, kanskje aller verst, en sterk oss mot røkla-mentalitet som tydeligvis er en av de grunnleggende ideene bak dette konseptet. Skulle man faktisk tro på disse tekstene, og som følge av det ville ta del i et kollektiv anført av fem strippere med såre rumpehull og slitne gommer, er kromosonfeil, altfor ung alder eller senilitet et minstekrav.
Musikalsk er Doll Domination en sur suppe av kontemporær r&b og annenrangs radiopop, med noen ”rocka” øyeblikk her og der. Selv om et par av de titalls produsentene tidvis makter å grave frem noen dugelige skisser fra ProTools-biblioteket sitt, er helheten pregløst og tidvis uutholdelig i all sin middelmådighet. Ikke akkurat noe sjokk, men dette såpestykket går rett på dynga.
Erlend Mokkelbost
