Todd Rundgren, Norwegian Wood 09
Kanskje den merkeligste konserten i Norwegian Wood sin historie.
Sjelden har det vært vanskeligere å skulle anmelde en konsert, for Todd Rundgren byr på en opplevelse som virkelig setter en på prøve. Denne amerikanske artisten har nemlig en katalog så stor, variert og rar at den kan favne om et hvert musikkinteressert menneske – være du tilhenger av 60-talls pop (NAZZ), søtladen 70-talls rock (RUNT, SOMETHING/ANYTHING?), sår 80-talls elektronisk pop (HEALING) eller kjapp house (LIARS). Todd Rundgren har vært høyt og lavt, alltid søkt nye utfordringer og gledet, forbauset og irritert sine tilhengere, noe som har resultert i ubetinget kjærlighet fra de få men trofaste.
Den urokkelige jeg-gjør-akkurat-hva-jeg-vil-attityden har han også tatt med seg på sitt siste album ARENA, en plate jeg anmeldte under tittelen «En tom arena» ifjor. Albumet hadde nemlig som intensjon å vise hans nyoppdagede arenarock-energi, men det ble i stedet en smørje av kitsch på tross av noen fine øyeblikk.
I Frognerbadet denne solfylte lørdagskvelden lå det en blanding av frykt, forventning og apati i luften. Frykt for at han skulle spille sistealbumet ARENA i sin helhet, noe han konsekvent har gjort det siste året. Forventinger fordi han har så mange vakre eldre låter at hadde han fremført 8 av dem kunne det ha blitt en tårevåt og sjelsettende opplevelse, og apati fordi det virket som knappe 500 av de 5000 tilstede visste hvem denne Rundgren var, ei heller ante de noe om det syke konseptet han pusher.
Det begynner finfint med klassikerne «Love In Action» og anthemet «I Saw The Light». Fansen hopper av glede og synger av full hals. Deretter kommer den fryktede kontrabeskjeden. «Nå skal vi spille mitt siste album ARENA fra start til slutt». De neste 45 minuttene blir vanskelige. Med lilla og grønne gitarer hyles det i langdryge solopartier, Rundgren melder få og ofte nervøse ting i mikrofonen, og på tross av at det er et samspilt band med masse energi som står på scenen virker det å gjøre alt annet enn å underholde det norske festivalpublikummet. Det blir tynnere i rekkene foran scenen og det kommer knapt applaus mellom låtene. Stemningen er rett og slett klam.
Hans trofaste tilhengere (som inkluderer flere av storbyens største premissleverandører) forblir foran scenen og støtter opp om både trøtte bluesjammer, harry hardrock-eskapader og de nevnte glimtvise oppturene («Courage» og «Weakness») fra sistealbumet. Og Rundgren står på scenen med hodet hevet, vel vitende om at han på sett og vis legemligjør Spinal Tap (noe som blir tydelig allerede fra første akkord da gitarstrengen ryker) men likeså er en legende med full kunstnerisk frihet.
Han kjemper videre, fremfører låtene med full overbevisning og beviser at han er akkurat så uforutstigbar som vi trodde og fryktet. Noen eldre låter kastes inn som ekstranumre, og når eksentrikeren til slutt tusler av scenen råder det forvirring, glede og knuste drømmer. Trolig akkurat slik Todd Rundgren ønsket det. Og av en eller annen syk grunn liker jeg han fremdeles.
