Artikkelen er skrevet av Harald Are Lund og Katrine Opdahl.
I kveld er det duket for nye plater – og noen gamle.
Luke Temple gir ut sitt tredje album snart. Det heter Don’t Act Like You Don’t Care og jeg spiller låta “In The Open”. Han er fra Massachusetts og der lager han også låtene i gruppa Here We Go Magic, som debuterte for ikke lenge siden.
Soloprosjektet til Grizzly Bear
Det er to belgiske innslag i programmet i kveld; dEUS kommer med nytt album i september og det gjør også The Black Box Revelation. Det ryktes at Greg Dulli er med som gjestevokalist hos dEUS, men jeg er ikke sikker på at han synger på ”Dark Sets In”, som er låta jeg har valgt i kveld.
Sparrow And The Workshop er ute med sitt andre album på to år, Spitting Daggers og jeg tar med ”Our Lady Of The Potatoes”, som visstnok handler om en fjorten år gammel irsk elskerinne som kong Ludvig den 15. hadde i tida si som fransk regent.
Jill O’Sullivan er fra Belfast og vokste opp i Chicago. Hun synger og spiller gitar og fele i gruppa . Nick Packer på gitar og bass er fra Wales og trommis Gregor Donaldson er skotsk.
Du får også høre CANT, som er soloprosjektet til Chris Taylor fra Grizzly Bear. Det er overraskende nok Warp Records som gir ut albumet Dreams Come True den 12. september.
Ty Segall var med i flere undergrunnsband i San Francisco før han begynte å gi ut soloplater for seks år siden; nå er nummer fire på vei – det heter Goodbye Bread. The Ganglians er også fra California og de slipper til med låta ”Jugle”.
Sendinga i kveld inneholder også norsk musikk fra nåtid og fortid: Pirate Love fra Oslo kommer med nytt album, Narco Lux High School, og det er fortsatt Milton von Krogh og David Al Dajani som lager låtene i gruppa. Jeg spiller ”Space Doubt”.
Death Is Not Glorious er klar med sitt tredje album, Spring Forward, som kommer ut på Fysisk Format og som inneholder låta ”Liquid Swords”, som er mitt valg i kveld.
Fra Lippo Lippi fra Nesodden var en banebrytende elektropopgruppe som debuterte i 1981 og ga ut seks studioalbum. De fire siste er nå samlet i boksen Fra Lippo Lippi, som Rune Grammofon utgir. Det er nærliggende at det er nettopp Rune Grammofon som utgir boksen, for Rune Kristoffersen var med i gruppa fra begynnelsen til slutten på begynnelsen av 90-tallet. Boksen har et begrenset opplag på tusen eksemplarer. Rune gir også ut en vinylboks med albumene, men der er også de to første albumene med og opplaget er på tre hundre nummererte eksemplarer. Jeg spiller deres kanskje største hit fra 1985, ”Shouldn’t Have To Be Like That”.
Tilbake til 60-tallet
Boksene er samlermat og det er også gruppa som er kveldens tema: The Velvet Underground.
Thomas Felberg og jeg gir oss i kast med del to om denne sagnomsuste gruppa og vi fortsetter der vi slapp forrige uke med debutalbumet deres fra 1967, The Velvet Underground & Nico.
Albumet er et tidsbilde på hva som rørte seg av kunstneriske understrømmer i Greenwich Village i New York på midten av 60-tallet med temaer som dopbruk, prostitusjon, sado-masochisme og andre seksuelle avarter.
Forrige gang hørte vi de låtene Nico synger på, men denne gangen er det Lou Reed som synger på låtene ”I’m Waiting For The Man” og ”Heroin” og ”There She Goes Again”.
Nico var ikke et ordinært medlem av The Velvet Underground, men ble med på det første albumet, siden hun sang med gruppa under Andy Warhol sin omreisende happening-turné, The Exploding Plastic Inevitable.
17 minutter
The Velvets brøt med Warhol etter at albumet kom ut, men hele bandet spiller på Nicos første soloalbum, Chelsea Girl, hvor også Lou Reed, John Cale og Sterling Morrison skrev låter for henne, og John Cale skulle også produsere de to neste albumene med Nico etter at han sluttet i bandet i 1968. Vi tar med ”Chelsea Girls” og ”Wrap Your Troubles In Dreams” med Nico.
Det første albumet med The Velvets solgte ca. 10 000 eksemplarer, men alle som kjøpte et eksemplar, startet et band, i følge Brian Eno, og det neste albumet til The Velvet Underground solgte heller ikke særlig mye, men er til gjengjeld noe av d «t meste banebrytende som er utgitt.
Det heter White Light/White Heat og kom ut i januar 1968.
Jeg spilte fra albumet i NRK’s eneste radiokanal da det var nytt og jeg fikk mye pepper på grunn av det.
Jeg kunne ikke spille låta ”Sister Ray” for jeg hadde rett og slett ikke sendetid nok til å spille et kutt på over 17 minutter, men i kveld spiller Thomas og jeg det som avslutning på sendinga – og fortsetter neste mandag med mer fra White Light/White Heat og forteller historia videre om The Velvet Underground.
