En ordentlig jobb

Husvikaren

Ivan Ave har det siste halvåret hatt spillejobber flere steder på kloden. Rapperen har vært innom USA; spilte et knippe spillejobber, jobbet i studio med Stones Throw-produsenten Mndsgn, traff potensielle samarbeidspartnere og ble intervjuet av legendariske Ali Shaheed Muhammed på NPR-showet «Microphone Check». Sommeren gikk med til å stå på scenen på festivaler som Roskilde, Øya og Moldejazz.

Men det er ikke hver dag livet dreier seg om studiotid og gigs over dammen. På Sagene skole i Oslo er han “husvikar”, som han selv kaller det. Her kjenner elever og kolleger han først og fremst som Eivind Øygarden, ikke som rapperen Ivan Ave.

– Det er fint å ha en fot inni en helt annen virkelighet enn den musikkbobla. Eller, i en faktisk virkelighet.

Eivind slår seg ned på en benk, midt i den tomme gymsalen på skolen. Det siste skoleåret har han undervist i musikk og kunst og håndverk. I løpet av årene han har jobbet på skolen, har han vært innom de fleste fag, bortsett fra realfag. Han kjenner elevene, og elevene kjenner han. Ifølge Eivind selv blir de ikke nevneverdig starstruck når han dukker opp på skolen.

– Når det går bra og jeg blir booket til større festivaler og sånn, så synes mange at det er veldig kult. Men jeg tror det er mange som bare så vidt har fått det med seg. De kjenner meg jo godt som Eivind på mandags morgen. Men det er veldig fint. At det bare er en jordnær relasjon.

I februar ga telemarkingen ut plata «Helping Hands» på plateselskapet Jakarta Records. Utgivelsen ble fulgt opp med god mottagelse og påfølgende Europaturné.

– Jeg føler av og til at det er lettere å gå på en scene enn å stå foran en niende klasse. Jeg skulle gjerne hatt mikrofon og lysshow her. Jeg tror det hadde hjulpet elevene å konsentrere seg litt om det som skjer oppe ved tavla. Du er jo en mer autoritær figur når du er på en scene, fordi du er på en scene, og alle andre er på et annet plan. Men når det er sagt, så handler de to tingene mye om det samme også. Du skal kommunisere et budskap og prøve å få folk til å feste seg i det. Men det er klart, arbeidsforholdene er ganske annerledes. Her er det gratis kaffe, ikke gratis pils. Backstage er det omvendt.

Eivind forteller at han kanskje kunne tenke seg å studere pedagogikk senere. For øyeblikket spiser musikken for mye tid, og han er langt ifra klar for å slutte med den og tenke på en annen, tryggere karriere. Han underviser hovedsaklig ungdomsskoleklasser.

– Det er veldig fint og veldig slitsomt. Det er aldri lett. Av og til er det kjedelig. Men på slutten av ei uke har du hatt situasjoner der du har lært noe, klart å lære bort noe, eller fått en fin relasjon. Man står jo liksom midt i det koket det er å være tenåring, og du blir iallfall minnet på at det finnes mange måter å se hverdagen på.

Ifølge Eivind har jobben på skolen gitt han den økonomiske friheten han trenger for å jobbe med musikk. I tillegg slipper han å si ja til musikalske prosjekter han egentlig ikke er så gira på. Også hjelper jobben han å holde det artistiske super-egoet i sjakk.

– Jeg lager jo musikk med absolutt alt av meg. Hvis jeg skriver ei skive eller en sang, så handler alt om det. Men igjen, da er det veldig fint å ha et sånt ego-fritt yrke, sånn at du blir minnet på at du er noe mer enn det super-egoet som du må inn i for å dele av deg selv og for å lage noe kult. Jeg føler jo at jeg lager min musikk med – all in – men jeg tror det kunne spist meg opp hvis jeg ikke hadde noe på siden. Jeg tror det er er veldig sunt for meg å ha denne jobben her, fordi jeg kan dra meg litt ned av og til, og så får jeg det perspektivet at det er ikke så farlig med lyden på den skarptromma. Eller, altså, det er jo det. Men det finnes iallfall en motpol til det opplegget i studio, og den motpolen er her.

Altmuligkvinnen

Silja Sol slapp sin andre soloplate i januar og har allerede gitt oss nytt materiale, «Dyrene», fra den kommende tredjeplaten. Mellom slagene har hun blant annet vært å se på scenen på Europa-turné med stjerneskuddet Aurora.

Når hun ikke lever rockestjernelivet finner du henne kanskje bak disken i kiosken på Bergen Kino. Kinojobben har hun hatt i 11 år.

– Jeg har vasket sinnssykt mange doer, kostet opp tonnevis med popcorn (og popcorn er ganske lett om du har merket det, så du kan jo tenke deg hvor mange folk som bommer på kjeften) og du kan dessuten kalle meg en moppe-ekspert… I det siste har jeg jobbet mest i kiosken, men jeg har egentlig vært innom alle ledd på gulvet på kinoen.

Hun fikk jobben etter arbeidsuka på ungdomsskolen. Sjefen var såpass begeistret for den da 15 år gamle Silja, at han kontaktet skolen hun gikk på for å få tak i henne og ansette henne.

– Jeg er veldig glad i kinojobben. Det var så viktig å få den som 15-åring, og stå på egne bein. Jeg vil helst klare meg selv, med god hjelp fra andre. Også er det utrolig deilig å komme på jobb og bare være Silja. Kollegene mine er veldig avslappede, men de er jo litt nysgjerrige, for eksempel hvis det har vært store oppslag i avisa. Alt virker veldig stort i avisa.

I tillegg til kinojobben har hun i det siste jobbet på kafé, og som assistentlærer i en førsteklasse.

– Det er skikkelig gøy å jobbe med barn. De sier så mye fint og rart, og er så impulsive. Det er mye følelser, og alt er på utsiden. Det er veldig inspirerende, sier hun.

Jobbene har ifølge Silja selv vært helt nødvendige for å finansiere utgifter i forbindelse med musikkarrieren, spesielt i starten. Studiotid, musikerlønninger og instrumenter er blant det som i stor grad har blitt finansiert med innjobbede kinokroner. Det har hendt at hun har blitt møtt av forvirrede fjes på jobb, som lurer på hvorfor hun jobber der. «Trenger du å jobbe her?».

– Det virker som noen tror jeg er rik bare forbi de har sett meg i Bergensavisen. Noen tror du svømmer i penger som musiker. Honoraret på en spillejobb kan kanskje være høyt, men man skal jo lønne masse folk, skatte og så videre. Det er en del slike ledd som ikke er så synlig for folk flest i en sånn prosess.

For Silja handler jobbene om mer enn økonomi, og hun tror ikke det blir aktuelt å slutte med det første.

– Jeg liker å være litt travel, og liker de forskjellige sonene i de forskjellige jobbene, og jeg liker kontrastene. De tilfører mye i livet. Jeg fungerer bra i lett kaos, og når jeg er busy. Hvis det blir for chill skrur jeg kanskje litt av.

Fra Yogutt til gårdsgutt

Som en del av rap-kollektivet og den maskerte kvartetten Yoguttene, har Handerre Linni reist landet rundt med sin norske trap-rap og fargelagt hiphop-scenen siden oppstarten i 2011. Ved siden av driver han plateselskapet YGMG og har de siste årene levert eget materiale under forkortelsen Linni. Det egentlige navnet hans er Jonas og nylig skaffet han seg en litt annerledes jobb på si.

En sen vårkveld, tidligere i år, satt Jonas og kjæresten på en uteservering i Oslo og tenkte på fremtiden. Paret hadde utsatt planleggingen lenge – så lenge at det plutselig hastet – for de hadde kun en måned igjen før de måtte flytte ut av leiligheten de leide. Begge to var fysne på noe helt nytt. Mange av deres venner pratet om det å reise vekk fra byen, flytte til et sted med få tilbud og finne ut hvordan man håndterer isolasjon – en slags utfordring for seg selv. Og den kvelden, med et par øl innabords, tok kjæresteparet den impulsive avgjørelsen om å flytte til Engeløya i Nordland fylke.

– Hvis vi først skulle gjøre det, skulle det gjøres ordentlig. Nord-Norge er jo eksotisk! forteller Jonas.

Over sommeren skaffet de seg en varebil og flyttet fra storbyen. Som nyutdannet stordyrsveterinær hadde kjæresten fått et årsvikariat, der hun reiste rundt på forskjellige gårder. Jonas var med på de første kjørerundene, for å (som han beskriver det selv) “igle” seg inn på bøndene og prøve å skaffe arbeid. Slik ble det til at Jonas nå er ringehjelp for en gruppe med gårder på øya.

– Jeg er en sånn altmuligmann som folk hører om gjennom jungeltelegrafen, så signaliserer de hvis de trenger meg. Enten det er fjøsvask, skogsarbeid, grøftegraving, låverydding eller traktorkjøring. Jeg er som Batman, bare ikke.

I motsetning til mange andre musikere sin tilnærming til en jobb utenfor musikk, er ikke gårdsjobbingen nødvendig for å finansiere prosjektet «Linni». Rett før han flyttet fra Oslo, sendte han et nytt album til miksing. Han har allerede delt smakebiter som «Om igjen igjen» og «Kanskje kanskje ikke». Plateselskapet drives fortsatt fra det nye hjemstedet i nord og betaler flere av regningene som havner i postkassen. Det var i hovedsak nysgjerrigheten som betinget gårdsjobbingen.

– Jeg hadde lyst til å gjøre noe fysisk, siden jeg har sittet på ræva i studio de siste fem årene. Men hvis jeg ender opp med en liten slant etter dette året, kommer jeg nok til å putte en del av pengene i prosjektet uansett. Det er jo der hjertet mitt slår hardest.

Forandringen som oppleves som størst med den nye tilværelsen, er at ingen tilbud serveres på sølvfat, som byens mange konserter, kinoer og restauranter. På Engeløya er det opp til en selv å sysselsette seg på fritiden. Mange av de timene går til musikken. Og tematikken påvirkes av hans nye miljø.

– Det blir mindre byskildringer og mindre “partysnakk”, for det er det jo ikke så jævlig mye av her. Man blir absolutt farget av omgivelsene. Fordi det er stille og hendelsesfattig, må man utforske litt mer på egenhånd, som er en fin ting.

Kirketjeneren

Kjetil Grimsby Haarr spiller bass i bandet Fjorden Baby!. Bergensgjengen har tatt en liten pause etter forrige turné, slik at medlemmene kan drive med egne greier.

Kjetil forteller at han bruker tiden på musikk- og kunstprosjekter, i tillegg til å jobbe som kirketjener – en jobb han fikk gjennom tanten sin for noen år siden. Der rigger han opp og ned til konserter og gudstjenester, styrer lyd, sørger for at blomster er på plass, og fungerer som vert. Og ikke minst: Han styrer en takhengt, gedigen engel, laget i København på 1800-tallet.

– Det er nesten det feteste, sier han.

Tilværelsen som kirketjener kan kanskje virke milevis unna et liv på veien med rockebandet. Men Kjetil ser også noen likheter.

– En gudstjeneste er jo litt som en forestilling i formen. Man skal fra A til Å. Man rigger opp og skal gjennomføre et program. Liturgien er nesten som en slags settliste. Der skal jeg ringe med klokkene, der må jeg heise ned engelen, der må jeg dempe lyset. Også serveres det jo vin begge steder, så så forskjellig er det ikke.

Men det er også noen forskjeller.

– Selv om det rent praktisk er ganske likt, er det allikevel to helt forskjellige verdener. Det ligger noe høyverdig og konservativt i kirkeveggene. En gudstjeneste er kanskje heller ikke like suggererende som en Fjorden Baby!-konsert. Også er det veldig sjeldent man finner svært berusede folk blant publikum i kirka.

For Kjetil handler det å ha en jobb ved siden av musikken om mer enn bare en stabil inntekt. Han beskriver jobben i kirka som et normalitetsbegrep, en jording. Og noe å fylle tiden med.

– Det å ha noen plikter i livet som ikke alltid er lystbetont, det er en god kvalitet å ha i livet. Og det å føle seg nyttig. Jeg tror mange musikere sliter med en tomhetsfølelse. Noen perioder er det veldig travelt, men noen perioder er det mye tid som skal fylles. I Norge turnerer man ofte i helgen, og hvis du har fri hele uka – hva skal du gjøre da?

For Kjetil handler jobben også om det han kaller en positiv kontrast. Kontrasten mellom det å stå foran på en scene med mikrofon, og det å jobbe i kulissene i kirka.

– Jeg hadde nok savnet jobben om jeg sluttet, sier Kjetil.