Sist jeg så trommeslager Zach Hill live, var det i en times støyseanse der amerikaneren – etter mitt syn en av verdens råeste batterister – slo med såpass tempo og kraft at han vrengte en cymbal, samtidig som han spilte på den mens han vrengte den tilbake. Hans tromming er kompromissløs og allstedsværende, om det er via slike improprosjekter eller med prog-støyrockbandet Hella og det uforståelige to-trommis-konseptet Nervous Cop. Når man derfor hører at han er involvert i et «rap-rock»-konsept, blir man naturligvis nysgjerrig, ikke minst på i hvor stor grad dette er influert av hans tidligere meritter.
Det viser seg å være en hel del. The Money Store er et ekstremt vrangt album, enten du velger å kalle det rap eller rock (det er nesten ikke noen av delene). MC Rides vokal tenderer mot rap, men hans intense stream-of-consciousnesstekster og monotone stemme ligger langt nærmere messing.
Den Salt’n Pepa-aktige førstesingelen «I’ve Seen Footage» er albumets klart mest publikumsfriende låt, men ikke la deg lure: Death Grips gjør sitt beste for å gjøre det enkle forstyrrende – samtidig som man aldri helt skjønner hvor mye av dette som er ekte og hvor mye som er parodi. De blander det dumme med det smarte, som på «Hacker»:
«I got this pregnant snake/Stay surrounded by long hairs/A plethora of maniacs and spiral stairs/Make your water break in the Apple store/Sink or swim, who fucking cares/Cut the birth cords/Press send/Yeah thick/Gaga can’t handle this shit»
Albumet har noen reale bangers, som produsert av nærmest hvilken som helst hiphop-produsent hadde kunnet nærme seg radiohits, men i hendene til Zach Hill og Andy «Flatlander» Morin dras dette ut i det ekstreme ved ethvert taktskifte. All dekonstrueringen og komprimeringen er både det som gjør albumet så fascinerende og så slitsomt, spesielt med MC Rides aggressive rap på toppen. Det er som å høre Hudson Mohawke, Saul Williams og Battles slåss om oppmerksomheten.
Death Grips – Punk Weight by deathgrips
The Money Store er noe av det mest sinnrike, stygge, barske og vonde du vil høre av rytmisk musikk i år. Trioen gjør alt de kan for å bryte med alle normer for samplebruk, rytmer og lyder, noe som gjør at det å høre gjennom hele albumet i én økt er en prøvelse. I bruddstykker er det derimot noe helt unikt, dypt fascinerende og tilfredsstillende i all sin uklassifiserbarhet.
Jørgen Hegstad
