En pause fra sirkuset

Astrid stod på scenen for aller første gang i 1998 – bare to år gammel. Med forsiktig røst og ansiktet nedgravd i hendene sang hun Abbas «Mamma Mia» til et fullsatt torg i hjembygda Berkåk.

I glippen mellom fingrene kunne hun såvidt skimte publikum. Det var skummelt, men likevel forlokkende.

Tyve år og to spellemannpriser senere er hun tilbake for å holde en minikonsert med nyutgivelsen «Emotion».

Magen knyter seg i det Astrid ankommer den lokale «Bygdapøbben». Sangen handler nemlig om relasjonen til en fra hjemstedet.

Se hvordan hjemkomsten og konserten gikk i miniserien om Astrid S. øverst i saken.

Musikalsk barndom

– Jeg syntes det var så spesielt at man kunne kjenne på helt nye og fremmede følelser når man lyttet til musikk. Det var det rareste og fineste i hele verden.

Veggene i barndomshjemmet til Astrid er prydet med familieportretter fra en dag tidlig på 2000-tallet. På bildene poserer Astrid i spagaten og slår hjul mot fotografen i en lyseblå sommerkjole.

I den lille bygda i Trøndelag ble hun raskt kjent som jenta som var glad i å synge. Hun utforsket lidenskapen gjennom korps, band, piano og sangtimer. Alt i livet handlet om musikk.

Først som trettenåring begynte Astrid å miste interessen for musikken. Hun startet å spille fotball og to år senere valgte hun idrettslinjen på videregående.

– Jeg fikk plutselig avsmak og brøt ut av musikken. Jeg ønsket på en måte å finne meg selv på nytt.

Bare én måned inn i skoleåret forelsket Astrid seg i en gutt som studerte ved musikklinjen på samme skole. Det gikk ikke lang tid før hun nok en gang falt for musikken.

Så eksploderte tilværelsen. Astrid kjøpte seg en gitar i september, dro på idol-audition i november, reiste på idol-camp i desember og kjempet om vinnertittelen i februar det påfølgende året.

– Jeg må ha vært verdens lykkeligste 16-åring i Oslo. Ting ble snudd fullstendig på hodet, men det føltes så riktig å komme tilbake til musikken.

Overveldende drøm

I tiden etter Idol forsøkte Astrid å sjonglere utdanning, fotball, fritid og artistdrømmen. Hun hadde gått ut av talentkonkurransen med en karrièrefremmende femteplass i baklomma, men gikk fortsatt på videregående i Trøndelag. Hver helg pendlet hun til Oslo for å produsere musikk.

– Jeg havnet i klem mellom manageren min, fotballtrenere, lærere og foreldre. Jeg har alltid vært en som liker å gjøre det bra, men så begynte jeg å få dårligere karakterer og gjorde alt halvveis. Det var utrolig kjipt å føle at man ikke klarte å prestere.

Det gikk opp for Astrid at hun måtte velge mellom musikken og skolen.

– Skulle jeg virkelig satse alt på musikken? Jeg var sytten år og måtte velge hva jeg ville gjøre med livet. Samtidig hadde jeg ingen kjennskap til musikkindustrien.

Med foreldrene i ryggen valgte hun likevel å droppe ut av videregående og flyttet til Oslo for å å jobbe med plateselskapet Universal.

Vil alltid velge musikken

Avgjørelsen ble enormt vendepunkt i livet Astrid. Men hun følte fortsatt at artistdrømmen kun var noe hun skulle teste.

– Jeg hadde ikke noe å sammenlikne med og ville bare se hvordan det kunne gå. Det var så deilig at alt var nytt og jeg var lykkelig uvitende om hva jeg hadde å tape.

I dag kjenner Astrid at det er mer som står på spill.

– Nå forstår jeg hvor mye det betyr å holde på med musikk for meg. Det gjør meg så lykkelig og er helt avgjørende. Jeg er født til det her, men jeg tror det er sunt at jeg frykter å miste musikken. Det gjør at jeg prøver mitt aller beste.

Mistet seg selv

Astrid forteller energisk om den emosjonelle opplevelsen av å oppdage musikken på ny som sekstenåring, men hun får raskt en mer alvorlig mine når hun får spørsmål om det siste året.

Hun har brukt det meste av tiden sin i studio for å spille inn låter. For første gang på fire år har hun fått en pause fra promoteringer og konserter. Det har gitt henne tid til å fordøye erfaringene.

– Jeg var kanskje litt naiv da jeg gikk inn i bransjen. Alt handlet om å ha det mest mulig gøy. Nå er jeg strengere og tør å ha større forventninger til meg selv og andre.

Astrid drar på ordene. Den siste perioden har hun også kjent på en uvant usikkerhet.

– Jeg mistet følelsen av kontroll og ingenting var plutselig like gøy lenger. Det siste året har jeg følt at jeg også har mistet meg selv litt. Fremmede tanker som «du kan ikke si det» eller «det er teit at du gjorde det» har blitt mer vanlig for meg.

Hun understreker at hun fortsatt er trygg på seg selv, men at det i perioder har det vært overveldende å håndtere de strenge tankene. Samtidig synes hun det er fint å kunne bruke det som motivasjon til å prestere i yrket.

For hun elsker fortsatt jobben sin – kanskje enda mer enn før.

Kan forvente oss en mer moden artist

Astrid kaller prosessen hun gjennomgår for et personlig krangle-stadie.

– Det har blitt en kollisjon mellom det jeg tenkte før og slik jeg tenker nå. Jeg har forandret meg – og er rett og slett mer voksen. Det er nok sunt.

Hun vil bli mer åpen om at alt ikke er perfekt og ønsker å vise flere nyanser av seg selv.

– Jeg har valgt å vise kun en liten del av meg tidligere. Det har vært komfortabelt. Nå føler jeg at det er greit å vise frem mer av meg selv.

De første årene av Astrid sin karrière kjentes innimellom som et sirkus. Promoteringer, ville intervjusituasjoner og et overveldende antall konserter fylte hverdagen. Inntrykkene var så mange at hun ikke fikk tid til å fordøye dem.

– Jeg endrer meg som artist parallelt med at jeg vokser som person. Det er ikke alltid jeg vil tulle bort meg selv eller det jeg har oppnådd. Jeg jobber ekstremt hardt for å få det til.

Nå ønsker hun å bevege seg i en ny retning.

– Først og fremst handler det om at jeg tar meg selv mer seriøs som musiker og låtskriver. Det siste året har det vært mindre sirkus og jeg har blitt bedre kjent med meg selv. Jeg vil ikke være superalvorlig heller, men man må finne balansen. Det er jeg klar for nå.