Vi ble aldri anbefalt lange spaserturer i Johannesburg. Strengt tatt all ferdsel langs veien til fots ble sterkt, høylydt og evig avbefalt. Det er visstnok ikke de stiligste gutta som kommer og hilser på deg langs motorveien, og så lenge fortau er mangelvare her nede, møter du få familier og gamlinger til fots. Alle kjører bil. Nesten.
Her i Bloemfontein er det annerledes, så dagens tjue minutters rusletur til Freestate Stadium var en fredelig og uvant affære. Vi ble riktignok sett rart på, men de setter sikkert vår helt sjuke oppførsel på kontoen for utlendingsidioti. For det å bevege seg til fots her i byen, ses veldig rart på. Stadion ligger bortimot vegg i vegg med et digert kjøpesenter, og vi hadde gleden av å overhøre samtalen mellom en engelsk og en sør-afrikansk journalist her i dag. Engelskmannen hadde ruslet de tre minuttene fra kjøpesenteret til pressesenteret, men fikk i respons at det hørtes ut som den reneste galskap.
”That’s crazy! Why didn’t you drive?”
Hele byen er veldig amerikansk. Det er ikke fortau, veiene er brede som avenyer og alle plenene er velstelte. Og, absolutt alle kjører bil uansett hvor kort de skal forflytte seg. Ikke rart at overvektsproblematikken har rammet Sør-Afrika med full kraft.
Drammen melder seg på
Vi har de siste par dagene sammenlignet byen her med Lillestrøm, Geneve og Moss. La meg slenge på et navn til: Drammen. For, ligner ikke fontenen i den lille innsjøen nede i sentrum på den i Drammen? Slenger vi på at det i tillegg til kål-lukta, innimellom lukter en blanding av frityr, fukt og søppel, så kan vi sammenligne Bloemfontein med London også. Ikke gæærnt. Lillestrøm, Geneve, Moss, Drammen og London pakket inn i en liten by 13-1400 meter over havet nesten helt nederst i verden.
Rett ved fontenen debuterte vi forøvrig i dag med vårt første besøk på en restaurant med mat fra Mosambik og Angola. Det var en dundrende suksess. Alt vi har smakt fra Mosambik er utrolig godt. Gi meg en måke og en tørkerull fra Mosambik, og de går ned på høykant. En garantert kulinarisk opplevelse.
Ved ankomst stadion møtte vi en fortvilet sikkerhetsvakt. Hun sleit med at metalldetektoren bare pep og pep og ikke ville slutte å lage ulyd. Hun slo den av og på flere ganger, men den fortsatte bare å ule i vei. Hun ble mer og mer desperat. At hun sto helt inntil et kolossalt metallgjerde kan umulig ha hatt noe med saken å gjøre.
Den mildt udugelige franske treneren Raymond Domenech har akkurat hatt sin pressekonferanse i et lite telt helt inntil stadion her. Nei, vi snakker ikke om et fjelltelt, men mer en gigantisk tipi: En tipi der indianerne er byttet ut med mumlende franskmenn og bålet byttet ut med en illrød fransk landslagstrener. Et tyvetalls forskjellige tv-kanaler og flere hundre pressefolk var stablet inn under plastduken for å høre mannen med de kraftige øyenbrynene forklare de siste dagers hendelser i den franske troppen. Domenech begynner med noen helt klare ord om at han støtter hjemsendelsen av Nicolas Anelka, og at han ikke støtter spillernes valg om å boikotte treningen i går.
”Og det er det siste jeg sier om den saken, ellers drar jeg tilbake til hotellet.”
Så fulgte et kvarter med spørsmål utelukkende om spillerboikotten, uten at astrologientusiasten Domenech så ut til å lette på baken av den grunn. Han er en veldig, veldig rar mann. Han har en aura av pussighet som er umulig å forklare hvis du ikke har sett ham. Og det er vanskelig – ja, nesten umulig – å se på ham uten å tenke på hvordan han pleide å være på treningsfeltet da han var sjef i Mulhose. Da ble han gjerne med i spillesekvensene hvis han syns intensiteten var for lav, og så satte han inn en helt forferdelig takling i hoftehøyde på en av spillerne. Dårlig stemning fulgte, og Domenech var strålende fornøyd. Dårlig stemning = høy intensitet. Det var i hvert fall tanken.
Det er mange klisjéer om når du vet at kvelden går mot slutten. En av dem er klassikeren ”it ain’t over till the fat lady sings”. Her på pressesenteret kan vi skrive den om og fortelle at ”du vet kvelden er over når den egge-stinkende Danny de Vito-lookaliken går forbi deg for tiende gang”. Vi pakker straks sakene våre og reiser tilbake til det iskalde stråtak-hotellet vårt som ingen taxisjåfører vet hvor er.
Vi snakkes i morra på NRK P3 klokka 1602 til 18. Da skal vi følge de to siste kampene i gruppe A mellom Mexico og Uruguay, i tillegg til storoppgjøret Frankrike-Sør-Afrika. Husk også å lese våre forhåndsomtaler av alle kampene for hver dag som går, og hils gjerne på oss via både mail, sms og Facebook. Dere er en deilig gjeng. Kort oppsummert: 1602-18 på P3 alle hverdager under VM, i tillegg til søndager 1203-14.
Kan knapt bli bedre. Bon soir, ooh la la.
