– Don’t tell me you’re in South Africa!
Mannen i andre enden av røret hørtes kjent ut, men Thomas var ikke helt sikker.
– Don’t tell me you guys are in South Africa!
Ikke noe «Hei» eller «Hello». Rett på anklagene. Den strenge, men allikevel blide mannen i andre enden av røret, var den tyske keeperlegenden Lutz Pfannenstiel – den eneste fotballspilleren som har spilt profesjonell fotball i alle verdensdeler. Han har sittet i asiatisk fengsel, fått hjertestans i engelsk femtedivisjon og vært tredjekeeper i AC Milan. Nå ringte han altså Thomas, og var forferdet over at vi ikke hadde sagt at vi hadde vært i Johannesburg for halvannen uke siden. Hadde han vist det, ville han ikke dratt tilbake til Namibia så tidlig.
Lutz er et fantastisk bekjentskap. Skravla går konstant, anekdotene vil ingen ende ta og det virker som han kjenner absolutt alle. I hele verden. Alt fra Lothar Matthäus til Edgar Davids og Zinedine Zidane er i hans omgangskrets. I tillegg til spillere fra Bærum, Fløy og Manglerud.
Nå har Lutz bestemt seg for å ta turen til Johannesburg samtidig som oss, i finalehelgen. Han påstår at det er fordi han savner det rare språket vi snakker. Det er mer enn godt nok for oss. Vi lover å diske opp med nok et endeløst intervju med tjatrebukken når vi møter ham. Vi går aldri lei.
I will be waiting
Dette var ikke første gangen telefonen til Thomas har gitt lyd fra seg i dag. 0450 i dag tidlig ringte den Thomas ut av hans dypeste prinsessesøvn. Det var sjåføren vi hadde avtalt at skulle kjøre oss til hotellet klokka 0600. Altså om 70 minutter.
– Hello, it’s your driver. I’ll be at the hotell at 0530. And, I will be waiting for you”.
Det er greit å ringe i forkant, men 0450 på morgenen er det litt masete å høre at sjåføren allerede er i farta. Heldigvis viser han seg å være den mykeste mannen sør for Eritrea, og eieren av en Toyota så komfortabel at den føltes som et førti minutter langt svalende kjærtegn. En bra start på dagen tross alt.
Mannen som tok oss til hotellet her i The Mother City, var en bussjåfør uten passasjerer og fortenner, som forbarmet seg over oss. Vi ble kjørt i en luksusbuss av denne karen i femtiårene som falt i lattergryta da han var liten. Han lo hele veien hit, blandet med avsynging av VM-låta til Shakira.
– I LOOOOVE this song! Waka waka! Yeyeaah! Shakira! Great! Waka waka, this one’s for Africa! Hahahaha!! Ooooooooooohhhh! Waka waka!
I tillegg til å elske den columbianske sangeren, var han en forstyrrende god bussjåfør. Han kunne håndtere det digre kjøretøyet, slik vi håndterer en tannbørste. En legendarisk mann.
Dagens lookalikes er ganske mange: De afrikanske utgavene av mora mi, min tante Liv, en irsk Roger Ruud og en tro kopi av han som kan stanse tiden i Heroes. Litt av en gjeng!
Vi er tilbake på P3 i morra klokka 1602 til 18. Vær med oss! Da blir vi sprut, hakkende lykkelige!
Heia VM! Heia bussjåfører! Heia ALT!
