The Go! Team har på to album kjørt seg opp som en velfungerende og unik småbedrift. Med en ekstrem overdose musikalske uttrykk i ett høres dette bandet på papiret ut som en selverklært dødsdom. Tross i kun å ha håndhilst klinisk på Brighton-kollektivets to tidligere albumutgivelser, kan jeg likevel konstatere at det samme schizofrene og uhyre barnlige låtlandskapet følges opp.
For med inspirasjon fra heiagjenger og korps som tatt rett ut av en stereotypisk amerikansk high school-film, lydspor fra falmede og semikleine B-filmer fra søttitallet – som gjør Kåre & The Cavemen til en tidvis dugelig referanse – pubertal og sommerkåt surfpop og en god dose LSD-forherligende, barne-TV-aktige ideer (les: enhjørninger som bæsjer smågodt) har de virkelig bygd opp sitt eget varemerke. Det låter heldigvis langt mindre jævlig enn man kunne forvente.
Snopmetaforen virker kanskje søkt, men bær over med meg. Ikke bare låter The Go! Team som om bandet skulle bestått av hyperaktive og overkreative barn, men Rolling Blackouts byr, som en velkomponert pose smågodt, på et hav av sterke, pulserende farger, om enn noen mer syntetiske enn andre, og godteribiter som virkelig dekker hele ens smaksspekter – salt, bittert, surt og søtt – og man skal være usedvanlig humørløs for ikke å sitte og glise gjentatte ganger av The Go! Teams høyst barnslige, men kontrollerte godterimakeri.
Rolling Blackouts er en helhetlig plate. Flere av melodiene sliter med å låse seg fast til hukommelsen, til fordel for det soniske drømmelandskapet de flyter rundt i, og The Go! Team er på mange måter et slikt band hvis ideer ofte er morsommere enn selve gjennomførelsen. Selv om all lekingen gjør dette til et hysterisk morsomt album, synes britene å glemme at ramme alvor også trengs iblant.
Likevel er det en håndfull låter som stikker seg ut hva melodiske kvaliteter angår, særlig det Sonic Youth-hyllende tittelsporet og «Apollo Throwdown», samt «Secretary Song» med besøk av Deerhoof-dronning Satomi Matsuzaki. Det skal også nevnes at skiva inneholder en del intermezzo-/instrumentalspor, hvor visse likheter med nevnte Kåre & The Cavemen trer frem. Og der instrumentale ”pausespor” ofte har en tendens til å havne i skyggen av resten av låtmaterialet, fremstår disse som en essensiell bit av helheten. All honnør.
«Secretary Song»:
Jeg blir avslutningsvis nødt til å returnere til smågodtsammenligningen. Med tretten overkreative spor kan dette anses som en relativt stor pose smågodt, og som vi alle vet er man både kvalm, sliten og lei i det man på ektefølt tjukkasvis drøvtygger i seg den siste lakrisbiten i posen. Det samme gjelder på mange måter Rolling Blackouts; en svak hodeverk kan gjøre seg gjeldende idet frontsoldat Ninja og resten av bandet lar sine siste støygitarer, hurrarop og blåserrekker dundre gjennom øregangene dine på avslutningslåta «Back Like 8 Track». Men som med smågodt glemmer man fort baksidene ved det hele og får fryktelig lyst på mer. Bare litt til. I så måte har The Go! Team lagd et album som er overraskende enkelt å elske.
Kim Klev
