Man skulle tro at artistene som overtok metalscenen noen korte år på 90-tallet (les nu metal og omkretsende sjangrer) hadde platesamlingen fullastet av 80-tallets New Wave Of British Heavy Metal, de første Metallica-platene og det meste Guns N Roses ga ut av album og singler. Vi snakker jo om en ny definisjon på heavy, gjort av et knippe amerikanske band.
Men jommen om ikke 80-tallspop til stadighet dukker opp som rød tråd. Limp Bizkit fikk en hit med George Michael-anthemet «Faith», Fear Factory fikk sitt eneste tilløp til radiohit da de covret Gary Numans new wave-klassiker «Cars», og Disturbed tok for seg Genesis sitt kalde krig-innlegg «Land of Confusion». Det er likevel ingen som er nærheten av Deftones-frontmann Chino Moreno, som har covret The Cure, Duran Duran, The Cars, Japan og The Smiths med største selvfølgelighet.
Det er disse inspirasjonskildene som danner grunnlaget for sideprosjektet †††, eller som det er enklere å kalle dem: Crosses. Med Far-gitarist Shaun Lopez og produsent med på laget, leverer Moreno svevende, angstfylt, nesten drømmende poprock, og sårheten fra band som spesielt Duran Duran og The Smiths pakkes inn i moderne studiolyd.
Det fungerer etter intensjonene på «The Epilogue», åpningskuttet «This Is A Trick» og den drivende «Telepathy», som pakket inn i et annet CD-singlecover (har man slike fremdeles? neppe) kunne fått spilletid på din lokale P4-stasjon. Såpass catchy og enkelt fengende låter Crosses på sitt beste.
Men albumet er ikke bare Chino og gjengen på sitt beste. her er også løsrevne ideer pakket inn i lissom-mystisk lyd («Bermuda Locket»), låter som søker opptak på reissuen av White Pony («Bitches Brew») og rett fram kjedelige lydkollasjer med mumling oppå («Cross»).
«Bitches Brew»:
Vi snakker skranglete elektronikarock kun en by:Larm-mamma kan elske. Lydtepper med romklang, hviskende sang og tekster som knapt hadde passert i en rosabloggers første ti innlegg. Kanskje det er fordi stoner-barometeret holder på å eksplodere gjennom store deler av platen? Da snakker vi stoner i den forstand at man må være zonked out on hashish eller nær kompis av Chino Moreno for å digge audioen deres. Underholdende for de som er med på moroa – alle andre bestiller taxi og stikker hjem.
Så bruk gjerne noen kroner på Deftones-relaterte plater, men invester heller i bandets egen Covers fra 2011. Der finner du coverversjonene jeg nevnte over, blant annet en gåsehudfremkallende versjon av Duran Durans «The Chaffeur» og den flotteste tolkningen av Sade-bangeren «No Ordinary Love» du noensinne får høre.
Asbjørn Slettemark
