Keane, Norwegian Wood 09
Proffe briter fikk oppgaven å skulle avslutte en herlig festival uten å verken tryne eller overbevise nevneverdig.
Etter mange fine dager i Frognerbadet, fylt av store opplevelser samt et par skuffende, skulle det britiske pianopop-bandet Keane avslutte denne festivalen som hadde servert oss noen av rockens største personligheter i en særs intim sfære. Mye levd liv på få dager altså, og da er det litt merkelig å plutselig se denne kvikke trioen sprette opp på scenen muligens rusa på smoothies iført turkise og signalgule t-skjorter mens de igangsetter sin kliniske og radioformatterte popmusikk. Men det muligens streiteste publikummet jeg har sett på en konsert i Oslo liker det de får servert, og vokalist Tom Chaplin blir faktisk oppriktig rørt over den hvinende jentehylene foran scenen. For Keane-fansen er dette trolig deres første ordentlige sommerøyeblikk i år.
Men det er noen ting som irriterer. En ting er bandets ganske så utvaskede musikalske hybrid av U2, Coldplay og Travis, en annen ting er den headbangende pianisten og låtskriveren Tim Rice-Oxley – er det mulig å rocke så hardt uten å faktisk rocke? Verdens stiveste trommeslager Richard Hughes ser ut for sin del ut som han hører på en podcast der han sitter, mens Tom Chaplin – på tross av en tydelig profesjonalitet og hyggelig tone med sitt dedikerte publikum- fremstår blek i sammenlikning med andre aktører på dette feltet. Hans tamme publikumsfrieri får det tidvis til å gå kaldt nedover ryggen, og det er først etter en av bandets ballader at han makter å være oppriktig morsom der han ironiserer over den manglende responsen.
Etter et merkelig teknisk sammenbrudd får deres kanskje beste låt «Is It Any Wonder?» endelig folk til røske opp den slitte gressplenen, der det hoppes og jubles. Men de mangler flere slike minneverdige låter – de som kan bevege hjerterøtter og danseføtter, og det faktum at ett av ekstranummerene inkluderer David Bowie og Freddie Mercurys gigahit «Under Pressure» sier litt. For etter å ha sett en gammel men inspirert Neil Young pøse ut vrengbefengte gitarsoloer, Todd Rundgren bade i sin egen obsternasighet, Chrissie Hynde strutte som tidenes MILF og en Nick Cave som ønsket å knulle alle de fremmøtte tror jeg de færreste med firedagerspass kommer til å huske Keanes konsert som festivalens høydepunkt.
Selv om fansen tuslet vekk fra festivalområdet lykkelige nok tok jeg meg selv i dagdrømme om neste års festival i stedet for å virkelig nyte trioens storformatpop, og når Keanes ønske er å favne alle har de tydeligvis fremdeles et stykke å gå.
