Årets Hovefestival har fått kritikk for fraværet av headlinere man er nødt til å få med seg på årets plakat. Og kritikken er ikke uten en viss berettigelse – navn som Rise Against og The Shins, som avslutter hver sin dag på festivalens hovedscene, er ikke navn som i seg selv er kapable til å generere Bieber-tilstander i det sørlandske skogholtet.
Samtidig er det ikke alltid helt enkelt å forstå seg på hva som rører seg i hordene som inntar Tromøya hvert år. Ta det walisiske bandet Lostprophets, som har fått oppdraget med å varme opp publikum før nevnte Rise Against. På sin ferske plate, Weapons, fremstår de tidvis som selve definisjonen av middelmådighet, med en populistisk mikstur av nu-metal, emorock og punkpop på menyen.
Likevel er det jo slik at det er nettopp denne typen musikk, drevet som den er av vilje til anthems, allsang og store følelser, ofte har en tendens til å fungere live. Og forutsetningene burde være til stede på Hovescenen: En stor andel av de frammøtte kan alle tekstene, også utenfor umiddelbar nærhet til scenekanten. Men en annen forutsetning må i tillegg være på plass: Fett skal det låte.
Og der er vi ved kjernen til problemet ved Lostprophets’ konsert på Hove: Det låter ikke spesielt fett. Særlig vokalen er et gigantisk problem, til tross for at ansvaret er delt mellom Ian Watkins og Mike Lewis – det høres veikt og kraftløst ut; en dødssynd i denne sjangeren. Resten av bandet gjør det de skal, verken mer eller mindre, men tross tilløp til storhet på «Where We Belong» og «Last Summer», er og blir det noe grått og ordinært over dette bandet, i en sjanger der svært mange rager over dem.
– I’m a douche, ler frontmann Ian Watkins mellom to låter. Den påstanden motbeviser hans stadig, som når han tar på seg en rosa hjelm noen har kastet på scenen mens han prøver å sette i gang en moshpit, eller oppfordrer publikum til å synge sin favorittlåt med Skrillex om de ikke kan teksten (og lager matchende) dupsteplyder i mikrofonen. Lostprophets’ uttrykk ville hatt godt av et fnugg av sjarmen han legger for dagen.
Marius Asp
