Todd Rundgren: Arena
[Cooking Vinyl/Tuba]
Todd Rundgren fortsetter å overraske, men gud bedre så vondt det gjør til tider.
Todd Rundgren er dypt elsket av mange, og mye av kjærligheten til den nå 60 år gamle mannen kan tilskrives uforutsigbarheten som har preget hans plater siden solodebuten Runt fra 1970. Alt fra kritikerroste storselgere som Something/Anything og Hermit Of Mink Hollow til Liars fra 2004 har inneholdt flere overraskelsesmomenter, sjangerflørterier og studiogrep enn det som kan spores i et snes artisters livslange karrierer.
Det er dette som har gjort det morsomt å være Rundgren-supporter: Popsnekker av rang det ene sekundet, studioforskende freak det andre, men alltid tilstrekkelig interessant og inviterende nok til å tilfredsstille sitt lojale publikum. Konseptet Todd Rundgren er rett og slett fantastisk, men dette albumet gjør mer vondt enn det gjør godt.
Arena skal etter sigende være spilt inn på en bærbar pc på Hawaii, men låter ikke som noe soveromsprosjekt. Den føles snarere som en transportetappe tilbake til en musikalsk mørkealder – det tidlige nittitallet – der overkomprimerte, oppklangede trommer og sur fuzz regjerer. Det hagler dårlig heavy, pubrock og kakofoni om hverandre.
Platen legger opp til slakt som en hylende Gilde-gris, men har formildende kvaliteter. ”Courage”, for eksempel, vitner om en Rundgren som fremdeles mestrer sin egenartede stadionpop med stil, og sammen med den noe The Police-aktige ”Today” representerer den ett av få levelige låter her. Ta ”Gun”, en grusom, shuffle-drevet sak, som bruker to minutter med øredøvende middelmådighet på å nå et fint kor-drevet midtparti, for deretter å kaste seg ut i en danskebåtgitarsolo selv ren sprit ikke kan døyve smerten av å måtte høre.
Lyspunktene på Arena finnes kun i fragmenterte stykker, og det er det ingen tvil om at albumet er en skuffelse. Men Todd Rundgren er seg selv lik – han fortsetter å overraske. I utvalgte stunder er han nærmest umulig å tilgi, men totalen er alt annet enn kjedelig. Jeg ser ingen Dylan-hyllestplate komme fra Todd med det første, og godt er det.
Erlend Mokkelbost
