Det er en del tøffe sikkerhetskarer her i Sør-Afrika. Politimennene rusler rundt med tjenestevåpenet godt synlig på hofta, de lokale sikkerhetsfirmaene garanterer bevæpnet respons og vakta ved minibanken sto med fingeren på avtrekkeren til det massive automatvåpenet sitt. Dette er ikke karer man tuller, tøyser og lekeslåss med.
I Johannesburg finner du lokale vaktselskap som løser småkriminalitet med lighter og litt tennvæske, og det er noen veistrekninger der balltre og håndvåpen er en like viktig ingrediens til bilen som jekk og reservehjul. Derfor er det litt stas at politiet her i Durban ikke går for den heidundrende machovarianten når de skal tilby VIP’er politieskorte til stadion. I Johannesburg stiller de med fire pansrede beist av noen biler hvis en buss skal sluses igjennom sentrumsgatene. 
Her i byen består politieskorten av de mest fislete politi-mopedene du noensinne har sett. De høres ut som astmatiske gressklippere, men går ikke på langt nær like raskt. De er så små at politiet må finne de to skrinneste betjentene i hele styrken til å kjøre dem. Plasserer man en person over 60 kilo på disse tohjulingene, vil de knele før de har passert den første narkolangeren femti meter nede i veien.
Den sveitsiske dispenser-matchen
I dag var det den småslappe kampen Nederland-Slovakia
som ble avviklet her i byen. Matchen ble like blass, kalkulert og sjelløs som en dispenser-cola i finansstrøket i Geneve. Veldig lite givende saker dessverre, men heldigvis for turneringen videre, ble vi kvitt et uinteressant Slovakia.
Selvfølgelig har vi i dag fått spørsmål om vi er både nederlendere og slovaker, men i går klinte jaggu taxisjåføren til og spurte om vi var brasilianere. Brasilianere altså. Hadde ikke sjåføren vært så fordømt trivelig, hadde jeg blitt sur. Ikke for å ha blitt tatt for å komme fra arrangørlandet av neste VM i 2014, men for å ha blitt assosiert med de ubrukelige journalistene fra det samme landet. Men, som sagt; han var verdens blideste og hyggeligste fyr og rakk på de fire minuttene taxituren varte, å fortelle at han tar kurs i portugisisk. Men, det er så sabla vanskelig. Foreløpig har han bare lært seg å si hei og hadet av de vanlige konversasjonsfrasene, men til gjengjeld har han lært å telle til fem.
Dyktige loser i Durban
Nå er vi storfornøyde med hotellvalget vårt. Royal Hotel er en sann Durban-perle. Alle er vennlige, proffe og rommene er kolossale. Heisen er så rask at vi får dotter i ørene allerede etter fire etasjer og jaggu er det basseng helt i toppen. Det er noe annet enn det liggesåret av et hotell vi bodde på de første dagene her nede.
Vi bor på 17. etasje, og kunne i dag nyte frokosten tre etasjer høyere enn det igjen, med utsikt over det som kalles Afrikas travleste havn. Vet ikke hvor akkurat den travelheten kommer fra, for vi så bare ett eneste skip komme inn i Durbans farvann. Det var til gjengjeld et enormt fraktskip som måtte ha hjelp av en meget aktiv los for å klare å legge til kai på trygt vis. Jeg tror denne muligheten aldri vil komme igjen så lenge vi lever, så la oss nå en gang for alle slå fast at losen i Durban er helt rå. Det han viste i dag tidlig var marin perfeksjon. Hatten av fra hele FK Fotball-redaksjonen.
En tysker fra Abildsø
Durban er en by der det alltid er sommer, men i dag har det blåst så mye at småungene sleit å bevege seg riktig vei da de fikk vinden fra feil vinkel. Problemet mitt, er at jeg har hår. Det er ikke noe jeg vanligvis klager på, men når det blåser så kraftig og så lenge som i dag, ender jeg opp med å se ut som en tysk værmelder med en bekymringsfullt kraftig hårføner-fetisj. For hvert minutt som gikk, ble jeg mer og mer tysk. Jeg kunne nesten kjenne lukta av birkenstock-sandaler, bockwürst og bisarroporr komme snikende. Jeg så elendig ut. Mens sveisen ble mer og mer fluffy og bussen glimret med sitt fravær, kunne vi nyte hver vår tyggegummi med mintsmak og klorofyll. Skulle ønske klorofyll-smaken var noe tydeligere.
Mens tyggisen ble hardere og hardere og håret høyere og høyere, ble vi passert av mopedpolitiet, en inder med et kolossalt irsk flagg og en supertroverdig sjåfør fra Robin Hood Taxi. En helt vanlig dag i Sør-Afrikas varmeste by. I hvert fall hvis vi ser bort fra han erketyskeren med den høye sveisen.
Det blir en del venting her nede, og da blir det tid for De Ubrukelige Samtalene, i tillegg til endeløs nynning. I dag har vi debattert hvor stor tuba man kan ha hjemme, hvis man bor i et kvadratisk rom på 81 kvadratmeter. Da er jo alle veggene 9 meter lange. Thomas gikk for en 8 meter lang tuba langs den ene veggen, men da parerte en lytter med at en dør kun er 80 centimeter bred, så tubaen kan godt være 8 meter og 20 centimeter. Da meldte en annen seg på i samtalen og foreslo at tubaen kunne gå fra hjørne til hjørne i rommet, og da snakker vi om en skikkelig tuba. Det er tydeligvis ikke mulig å kjede seg. Av andre ting vi har gjort i dag, har vært å snakke om å anbefale det lokale busselskapet PeopleMover å bruke den mildt masete 80-talls hiten til Tomboy, ”People get moving” i reklameøyemed. Dessuten har vi sunget Dr. Albans ”Hello Africa, tell me how you’re doin’” altfor mange ganger i dag. Skammelig. Men, ikke like skammelig som Dortmund-sveisen min.
I morra forlater vi dette palasset av et praktbygg til fordel for Cape Town. Stemmer ryktene om kvaliteten på maten der, er planen å gå opp 9 kilo i løpet av de neste ti dagene. Vi gleder oss.
Men dette betyr at denne tirsdagen må gå uten oss på radioen. Dere overlever. Tuva stepper inn i to timer, og så er vi tilbake på onsdag mellom 1602 og 18. Vær gjerne med oss da. Da blir vi idiotisk lykkelige.
God tur til oss og god tirsdag til dere. Dere er laget av gull, kjøtt og kald brus. Perfekte mennesker.
Heia VM. Alltid!
