Mye bakenforliggende historie bak Lasers, gitt. Lupe Fiasco som så ut som en av de gutta som definitivt hadde fremtiden foran seg etter debuten Lupe Fiasco’s Food & Liquor nesten fem år tilbake, før han etter den streite oppfølgeren The Cool havna i en plateselskapslimbo med Atlantic. Det hele kulminerte med at han og fansen protesterte utenfor Atlantics kontorer i et forsøk på å få selskapet til å enten gi ut Lasers eller frigi Fiasco fra kontrakten sin. I etterpåklokskapens lys kan en vel argumentere for at demonstrasjonen var en bjørnetjeneste for alle involverte.
Varsellampene begynte strengt tatt å lyse allerede før skiva var gitt ut. Fiasco selv klarte å uttale at han ikke har noen følelser for albumet i det hele tatt og har brukt mesteparten av promointervjuene på å forklare Lasers som en to år lang prosess der han var offeret. Strengt tatt virket vår mann fra Chicago drittlei av Lasers lenge før den traff butikkhyllene. Og det høres. Tidvis er det nesten vanskelig å tro det er samme mann som gav ut ambisiøse Food & Liquor, med fantastiske «Kick Push» som lokomotiv, som står bak dette skuffende tredjealbumet.
Hvis du er helt ukjent med Lupe fra før, vil Lasers sannsynligvis høres ut som et helt streit, om ikke litt over gjennomsnittelig pop-rap-album uten de store høydepunktene. For oss som har fulgt Chicago-gutten noen år er albumet en virkelig nedtur. De sterke tekstene, evnen til å gjøre uforutsigbare trekk og viljen til å lage låter ser, med et par hederlige unntak, ut til å være totalt forduftet. Og det til fordel for en rekke av svake enkeltspor hvor Fiasco underpresterer som rapper og låtskriver, og hvor produsentene ser ut til å gjøre alt de makter for å skjule talentet hans.
Fra den grusomme rockeren «Sate Run Radio» (som trekker ned en karakter alene) til plumpe «I Don’t Wanna Care Right Now» er albumet blitt en utrolig tafatt affære, der nesten alle låtene høres ut som uengasjerte forsøk på å lage «noe for radio». Boksemetaforene i «Till I Get There» leveres, talende nok, uten punch, og John Legend er ikke i nærheten av å klare å dra i land «Never Forget You» egenhendig.
Det finnes dog lyspunkt de få gangene Fiascos ubestridelige evner får fritt spillerom. Skylar Grey-gjestede «Words I Never Said» og det tekstmessige sterkeste kuttet «All Black Everything» viser frem den Lupe vi kjenner fra før, og et visst potensiale kan også anes i mørke, men håpløst bortskrudde «Beautiful Lasers». Uten at to og et halvt spor er nok til å redde albumet. Snarere viser det bare konturene av hva Lasers kunne ha blitt til.
Andreas Øverland
