I en tid der alt som kan krype og gå skal føle ting på morsmålet, er det forfriskende med noen som faktisk har noe å melde. Både musikalsk og tekstmessig. Nå har da også Kråkesølv alltid vært et av de mer engasjerte banda i den norske indie-popen. Noe de fremdeles er på sin femte fullengder, hvor den nord-norske inderligheten og hverdagsmelankolien fremdeles er hovedfundamentet, selv om Pangea også er lyden av et band som utfordrer seg selv.
Det utopiske P3-listede tittelkuttet er Kråkesølv slik vi har lært dem å kjenne. Detaljrike harmoniserende gitarer, vakre vokalpartier, metaforiske språklige bilder og store refreng. Et av de mer umiddelbare sporene, sammen med finurlige «Stille», en slags nord norsk-variant av Ungdomskulens «Idunno». Og ikke minst forsiktige og såre «Du mein det som en trøst», hvor kvartettens teft for øre-balsamerende koringer får skinne. Selv om de virkelig store refrengene, tenk «Ikke rart vi blir sprø», lar vente på seg.
Flere av sporene krever imidlertid litt lytting før de blomstrer, for eksempel nydelige «Syrinen» hvor lydbildet også byr på overraskelser, med snikende Halloween-aktige tangenter, begravd akkurat passe langt bak i miksen på andre verset. Noe den nyervervede produsenten Lars Horntveth (Jaga Jazzist, Susanne Sundfør) skal ha mye av æren for, skal vi tro presseskrivet. Han kan vel også tilskrives noe av æren for at samme låt like greit avsluttes med et over to minutter langt psykedelisk instrumental-parti. Noe de også lefler med på Motorpsycho-passasjen «Vi» som lett kunne ha vært et B-spor fra en av Bent Sæther & cos siste utgivelser.
Et utvida lydbilde og eksperimentering til tross, brødrene Nohr Unstad og resten av Kråkesølv er rutinerte nok til å aldri å gå helt bort fra uttrykket som har gjort at så mange har trykket bodøværingene til sitt bryst. Det er fremdeles gitar- og -vokaldreven melankoli i høysetet og akkurat det gjør Kråkesølv bedre enn ganske mange andre her til lands.
Jørn Kaarstad
