Det er himla deilig å få “tilbake” Emilie Nicolas på banen igjen. Det har etterhvert blitt en tøff og pågående konkurranse i dette sjiktet, og i mylderet av lignende artister skiller Nicolas seg ut. Selv et fravær på fire år på grunn av sykdom, stort sett – med et unntak av da hun for halvannet år siden lanserte låten “Sky”, en popelektronisk perle – var ikke lang nok tid til å avskrive henne.
Selvfølgelig, Like I’m A Warrior har en håndfull nydelige biter, men det er den helhetlige pakken som gjør Nicolas til den hun er. En temmelig besnærende stemme blandet med en beatsy tilnærming drysset med tidvis jazzete elektronika som ikke føles utvannet eller pretensiøst. Det er ektefølt, og aldri klamt.
Så får vi plutselig Tranquille Emile (produsert av Anders Opdahl, Nicolay Tangen Svennæs, Axel «Axxe» Carlson og Eivind Helgerød, sistnevnte også delaktig på forrige plate) i fanget. Det er kanskje litt vel søkt å kalle albumet et stilskifte, men uansett så kommer en ikke bort ifra at dette er ordentlige bra greier med et tydelig sofistikert voksen-r&b-feel som brer seg utover Nicolas’ debutoppfølger som teller 11 spor.
Det starter sterkt med den svale singelen «Higher Love» og den perfekte oppfølgeren «Naive», som har et voldsomt strykerparti på slutten. Og det tar ikke lange tiden før man tenker at Tranquille Emile, som handler om lengsel, kjærlighet og det eksistensielle, er jo inspirert av Frank Ocean, tilsiktet eller ikke.
«Wild One» er triphop-aktig, hvorpå «Future» er på noe seriøs lage-barn-musikk-greie da den er mjukere enn et silketørkle med tilhørende nydelig tangentføring. «String» er litt mørkere enn de foregående, mens på «Dark Matter» så er vi tilbake til Frank Ocean-land, med Kanyesk anslag.
«Let Me Love You» med Nicolas’ digge stemme, som stort sett er akkompagnert av ensomt piano, er utsøkt. «God Damn», en beatbasert og litt røffere sak enn forløperne på Tranquille Emile, viser til en mer småfrekk side. «Roots» er rolig som epost-innboksen fredag etter lunsj og «Feel Fine» følger opp i samme spor og runder av det hele.
Tranquille Emile forlanger at lytteren konsentrerer seg litt, hvis ikke mister man de gode detaljene, men viktigst av alt er albumet sårt, sexy og stemningsfullt flettet inn i hverandre. Egentlig bør jeg ikke være overrasket i det hele tatt, men Emilie Nicolas treffer nok en gang en nerve.
Ali Soufi-Grimsrud
