Man kan jo klø seg litt i hodet over at Zeromancer aldri har klart å få på langt nær så mye oppmerksomhet som nittitallsheltene Seigmen. For man skulle nesten tro at flere fans ville slått følge videre etter at frontmann Alex Møklebust og de øvrige medlemmene skilte lag i ’98 og gjenforente seg kort etter i nypussede skinnsko og et vell av synthesizere. Men selv den dag i dag lusker Zeromancer fortsatt litt plaget rundt i skyggen av bandet det engang var – noe som kanskje forklarer seigmennenes stadige «Vi sverger, dette blir den aller siste»-konserter.
På en annen side: Jeg kan selv huske at jeg lot meg fortape i ’94-albumet Total i sekstenårsalderen. Men når jeg plukker det opp en håndfull år senere, låter denne monumentale alternativrocken temmelig teit – og datert, ikke minst. Det er likevel mye mer å hente i denne katalogen enn hos post-Seigmen-bandet og deres hang mot iskald industrirock og alt som følger med – anemisk S&M-estetikk, et gothete synthartilleri og maskinell, hjerteløs presisjon.
Bye-Bye Borderline – album nummer seks i rekken – fortsetter i nettopp dette sporet. Ser man bort fra det hederlige unntaket «LCYD», en klubbete stadionlåt ikke ulik Kent på sine mest sjangerforvirra dager mot slutten av 2000-tallet (les: Röd), er albumet en bitter påminnelse om følgende: Et eller annet sted i verden akkurat nå trer noen inn i et innspillingsstudio med et forventningsfullt smil om munnen – og selv ikke når masterteipene omsider når plateselskapet er det noen som våger å stille spørsmålet «hvorfor vil du tilføre verden et så dødfødt produkt?».
Desto mer ubegripelige er enkelte av vokalist Alex Møklebust tekstlinjer, som når han med sin mediokre engelskuttale synger «You need to realize /you meet people people twice/now listen to my advice» («You Meet People Twice») eller «When cheerleaders cry, astronauts die » («Weakness»). Zeromancer gjør det vanskelig å ikke fremkalle knisete hikst når de i fullt alvor overanstrenger seg om å tegne «bekmørke» bilder: «I pick you up at eight/I take you to Holocaust/It’s ash wednesday» fra «Ash Wednesday», for eksempel.
Avrund så regnestykket med elementer som «Montreal», en storslått synthballade komplett blottet for følelser, en komisk presis Marilyn Manson-imitasjon i form av «Auf Wiedersehen Boy» og ikke minst pinlig titulerte «The Tortured Artist» (buhu-øyeblikket: «Your tears of regret mean nothing to me/as a tortured artist»), som fort kunne vært laget av et høypubertalt Superfamily med pistrete emolugg. Summen er mer enn nok til å la smitte av Tønsberg-gutta; deres liksomsmerte manifesterer seg som pur, grønnjævlig lytteruhygge. Det holder nå.
Kim Klev
