I går hadde jeg en samtale med tidligere Lydverket-produsent Beate Grøndahl om hvorvidt Hovefestivalen hadde hatt godt av en fjerde og mindre scene ettersom Teltscenen har vokst seg større. Et annet argument for dette er at programmet for mindre og mer alternative navn har blitt tynnere på linje med etterspørselen. Ta tirsdagens folketomme Maribel-konsert som et kroneksempel.
Pat Grossi, hvis alias er Active Child, kunne fort ha havnet i samme kategori. For selv om dette på sett og vis er tungt R&B-influert elektronisk pop, er den katedralske cocktailen av hans svært androgyne herrestemme, bølgende harpeklimpring og drømmende elektronikk noe som tvilsomt vil gå rett hjem hos de fleste.
Heldigvis har en dugelig bråte forstått at hans You Are All I See er et av fjorårets mest oversette album. Likevel føles publikumsrekkene glisne nok til at mye av varmen og kjærligheten i Grossis dyphavssoul uteblir fra de to-tre første albumkuttene – dessverre inkludert den skjøre singelen «Playing House».
Men fra og med med de truende og bølgende synthveggene i «Way Too Fast» sakte brer seg utover konsertlokalet, oppstår magien man drar på konserter for å oppleve. Det er ikke uten grunn at den påfølgende responsen gir Grossi behov for å fortelle om hvor godt han liker Norge, før han lar de to ordene «much love» bli hengende i luften.
Videre fortsetter konsertens andre halvdel med en altoppslukende fremførelse av albumhøydepunktet «Hanging On», etterfulgt av en ypperlig videreformidling av det kolossale mørket i synthtunge «Shield & Sword». Etter den avsluttende post-rockflørten «Ivy» oppstår det en enorm applaus fra banden foran Teltscenen. Og det med god grunn. Man kan bli rørt av langt mindre.
Kim Klev
