I likhet med stadig flere er jeg overbevist om at den LA-baserte gærningen Ariel Pink og hans Haunted Grafitti, som først nylig har blitt et band på ordentlig, med Before Today står bak et av årets aller beste album.
«Kunst eller kødd?»-brannfakkelen (etter reaksjonene å dømme, i det minste) jeg slang ut tidligere denne uka blir aldri noen reell problemstilling i tilfellet Pink; det er begge deler, og samtidig noe helt annet. Et overflødighetshorn av rå låtteft og viltvoksende ideer som makter å fiksere det ene øyet på den mest obskure delen av pophistorien og vende det andre mot det verdensrommet.
Det gjelder i det minste på plate. Live er saken en ganske annen. Ariel Pink, for anledningen kledd opp som Kenny McCormack fra South Park, bruker store deler av konserten på å hvese, ule, skrike og mumle seg gjennom sine gamle og nye låter, uten helt å synes klar over at han befinner seg på en scene. Under en konsert. Sin egen.
Bandet er habilt og lojalt, men det har liten betydninge når hovedpersonen selv er såpass ute av det at han makter å ødelegge i utgangspunktet idiotsikre øyeblikk som «Menopause Man» og «Fright Night (Nevermore)».
To øyeblikk stikker seg ut: Singelen «Round And Round» og «Bright Blue Skies», som begge er så melodisk sterke og formfullendte at de vel knapt lar seg kløne til. Ellers? Publikumsflukten, som starter lenge før M.I.A. i det hele tatt har begynt å tenke på å entre scenen, har sjeldent vært enklere å sympatisere med enn i kveld.
Marius Asp
