Er hun Norges nye designerstjerne?

Øynene er store og mørke. Elnaz Gargari sitter hjemme hos foreldrene i Holmestrand og smiler skjevt. Smilet vokser når den unge klesdesigneren beskriver fordelen ved å være fra to land.

– Av og til føler jeg at jeg jukser litt. At jeg har et forsprang fra mange andre fra Norge.

I august 2017 vant Elnaz talentprisen Designers Nest under Copenhagen Fashion Week for en kolleksjon juryen omtalte som feministisk, politisk og grensesprengende. Når Elnaz mimrer tilbake til den dagen i København, dagen som for alvor skjøt fart i karrieren, minnes hun et bakrom i full forvirring.

– Jeg trodde jeg hadde tatt andreplassen eller noe sånt. Jeg ble sykt overrasket da jeg forstod at det var jeg som hadde vunnet, smiler hun.

I København fikk Elnaz 50.000 danske kroner i premie. I tillegg ledet førsteplassen til et samarbeid med de danske moteskaperne Becksöndergaard. Den unge klesdesigneren forteller at tiden etter derfor har gått rasende fort. Norske artister som Arif og Linda Vidala har kontaktet henne for oppdrag, og Elnaz sier at hun også har flere celebre samarbeid på trappene. Oppå alt dette tar hun en master i klesdesign ved KHiO (Kunsthøgskolen i Oslo).

Identitetsløs

Lenge følte ikke Elnaz at hun passet helt inn i det norske samfunnet. På barneskolen i Holmestrand fikk hun spørsmål fra KRL-læreren om hun ikke kunne dele av sin kunnskap om Islam. Læreren pekte på et bilde av Mekka. Elnaz ante ikke hva hun skulle svare.

– Det var ofte sånn. Mange trodde jeg visste masse om Islam, men jeg hadde ikke peiling.

– Og på en måte var det urettferdig. Bare fordi at jeg var mørkere i huden og fordi foreldrene mine var fra Iran lå det en forventning om at jeg skulle vite masse om en eller annen religion.

Samtidig tenkte Elnaz at hun burde kunne svare på det. Hun hadde ikke vært så mange ganger i Iran, kunne ikke språket og kjente ikke så godt til kulturen, men opplevde et sterkere bånd til Iran enn Norge.

– Jeg var en del av samfunnet, men var ikke helt norsk. Jeg var identitetsløs på en måte.

Mulighetenes land

På komfyren hjemme i Holmestrand står en stor gryte og koker, og kjøkkenet dufter mildt av hvitløk og paprika. Elnaz sier hun reiser hjem til foreldrene så ofte hun kan. Faren er denne dagen på ferie i den iranske hovedstaden Teheran, men noen meter unna Elnaz står moren og romsterer på kjøkkenet. Broren som går på videregående i Holmestrand, er også hjemme.

Det var egentlig litt tilfeldig at familien Gargari endte opp i denne norske kommunen. Elnaz ble født i Finland, og bodde i den finske byen Tammerfors til hun var tre år gammel. Det var jobbmulighetene som fristet foreldrene til å pakke koffertene og flytte fra Iran til Finland i utgangspunktet, og borte fra kjøkkenbenken utdyper moren at turen gikk videre til Norge av samme grunn.

Men for foreldrene til Elnaz handlet det også om å gi barna flere muligheter enn de ville hatt i Iran.

Elnaz pirker neglen mot den lille duken på kjøkkenbordet, den andre hånden hviler mot pannen under det mørke, lange håret.

– Foreldrene mine gjør så mye for meg. Jeg får litt dårlig samvittighet noen ganger, sier hun.

– Det var på grunn av pappa at jeg søkte på KHiO. Jeg trodde egentlig ikke at jeg ville komme inn i det hele tatt – det er jo bare ti stykker som kommer inn hvert år. Men pappa mente jeg ikke måtte undervurdere meg selv. Og det gikk, jeg kom jo inn. Så jeg prøver på det, da: Å tro på meg selv. Men det er ikke så lett. Forhåpentligvis blir det enklere etter hvert.

– Hvorfor flyttet vi?!

Den iranske hovedstaden Teheran har i utgangspunktet lite til felles med Holmestrand. Byfjellet på knappe 200 meter, som så vidt ligger over Holmestrand, er som en stein i skoen sammenlignet med de majestetiske Elburzfjellene som rager over Teheran i nord. Elnaz bruker ord som “kaotisk”, “bråkete” og “større” når hun beskriver byen de flyttet til da hun var 13 år gammel.

Der måtte hun kjøre taxi til skolen, og undervisningen var så hard at lærerne foreslo at Elnaz tok privattimer på fritiden. Elnaz nektet. “Hvorfor flyttet vi til Iran!?” Klaget hun til foreldrene.

Men klagesangen fikk en brå slutt, fortsetter Elnaz. Den lille jenta med de store, mørke øynene begynte å føle seg mer hjemme. Skolen gikk bedre. Hun fikk venner og lærte seg språket.

Det var nesten som at hun helt glemte livet i Norge.

Når Elnaz snakker norsk i dag, unnskylder hun seg stadig vekk for at “jeg er ikke så flink til å snakke norsk lenger” – selv om de aller fleste nordmenn vil karakterisere norsken hennes som nærmest plettfri.

– Planen var jo egentlig bare å være der noen få år, men så ble det til ni år.

Kritiserer med klær

Det Elnaz husker best fra dagen de reiste fra Holmestrand, var da de fløy over grensen til Iran og fikk beskjed via høyttalerne om at alle kvinnene på flyet nå måtte dekke til håret.

– Det føltes veldig rart. Det var første gang jeg opplevde å bli påminnet at jeg er en kvinne.

Kolleksjonen hun vant pris for i København var inspirert av hennes egne erfaringer fra Iran. En av modellene var bokstavelig talt ansiktsløs: Hele hodet var gjemt bak et poselignende plagg i sølv med påskriften “BEAUTIFUL FACE”. Fremstillingen var en tolkning av hvordan mediene i Iran sensurerer kvinnekroppen hvis de mener fremstillingen ikke sømmer seg, men også en kommentar på hvordan det enorme fokuset på ansikter har medført at mange tar skjønnhetsoperasjoner i Iran.

Men for Elnaz er det like viktig å vise at det samme også skjer i den vestlig verden, men på en ganske annerledes måte vel å merke.

Derfor gikk en av de andre modellene i et skjørt som knapt rakk henne over lårene.

Elnaz mener skjønnhetsidealet her hjemme er inspirert av halvnakne kvinner man ser på reklameplakater, i blader, på TV og i filmer. Ifølge den unge klesdesigneren er det som oftest menn i maktposisjoner som står bak.

– Store deler av media er eid av menn. I østen er det ikke uvanlig at man sensurerer deler av kvinnekroppen, hvis ikke kroppen er dekket til allerede. I vesten ser man ofte mye hud i media. Men det er også settingen kvinner blir plassert i. Poenget mitt er at objektifisering av kvinner i media skjer på ulike måter i vesten og østen.

Elnaz er tydelig på at hun prinsipielt ikke er imot burka, hijab eller nikab, og at prosjektet handler om fremstillingen av kvinner i media, og ikke om å kritisere kvinner for hva de går med.

– Hvis man er muslim og man liker å gå med det, så synes jeg det er helt greit.

Det siste året har det vært mange hijab-protester i Iran. Hvordan opplever du den utviklingen?

– Jeg er imot regimet når de sier at kvinner skal dekke seg til etter loven. Det er jeg ikke med på. Det er det samme som å gjøre narr av kulturen og religionen.

– Samtidig ville jeg ikke gjort det på samme måte. Når endringer skal skje i et land, tror jeg det er viktig å ta et skritt av gangen. Men jeg synes de som gjør det er sykt modige, jeg hadde aldri turt å gjøre det samme.

Hun mener inntrykket man får av Iran som et svært regulert land kun delvis stemmer.

– Det er deler som ikke er så kjent for verden. Spesielt den unge kulturen. Ifølge loven er det ikke lov å drikke alkohol i Iran, men vi gjør jo det likevel. Fordi vi vil jo være ungdommer, vi vil være unge.

Jenta bak disken på Hardy’s

Maten er ferdig. På bordet kommer retten zerekesh polow, en iransk spesialitet og Elnaz sin favoritt. Halve Gargari-familien, er samlet rundt bordet for å spise. Utenfor vinduet i Holmestrand flyr snøen i alle mulige retninger, det er som om vinden når som helst kan slå sprekker i veggene.

Elnaz sukker. Hun sier at hun skulle vært i Teheran om en uke.

– Men så kom jeg på at jeg har en avtale på KHiO. Jeg måtte avbestille flybillettene til Teheran like etter at jeg hadde kjøpt dem.

Moren forteller at hun alltid trodde at Elnaz ville vokse opp og jobbe med kunst. Hun hadde som liten en merkelig fascinasjon for å tegne trær, og sydde også klær til dukkene sine.

– Det var sykt dårlige klær, sier en tydelig forlegen Elnaz.

I 2014 flyttet familien tilbake til Holmestrand da Elnaz, og deretter søsteren, kom inn på KHiO.

– Pappa ble igjen for å jobbe i Holmestrand da vi flyttet til Teheran. Vi hadde et hus å komme hjem til, sier Elnaz.

Men hvorfor flyttet de til Teheran i utgangspunktet? Moren til Elnaz forklarer at de syntes det var viktig at barna også fikk en forståelse for Iran og kulturen der.

– Barn som har foreldre fra et annet sted kan bli litt forvirret. De skjønner ikke hvem de er, eller hvor de kommer fra, sier moren til Elnaz.

Elnaz nikker.

– Jeg skjønte det ikke da, men jeg skjønner det nå. Jeg ser på det som en stor fordel å være fra to steder, at jeg har en forståelse for den norske kulturen, men også min egen bakgrunn. Før visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare da jeg fikk spørsmålet om hvor jeg var fra. Nå vet jeg svaret. Jeg sier at jeg er fra Iran, men at jeg bor og studerer i Norge.

– Tror du at du har hatt noen fordeler som foreldrene dine ikke hadde da de flyttet fra Iran?

– De har alltid støttet meg i det jeg har hatt lyst til å gjøre. Da pappa flyttet til London for å utdanne seg, fikk han neppe den samme følelsesmessige eller økonomiske støtten som jeg har fått.

I 2016 la faren IT-karrieren på hylla. I stedet åpnet han og fetteren gatekjøkkenet Hardy´s i Holmestrand, og både Elnaz, søsteren og broren jobber i den familiestyrte sjappa når de ikke går på skole eller gjøre andre ting.

Elnaz ler når hun beskriver spranget fra å være et navn i moteverdenen kontra hun jenta bak disken på Hardy´s.

– Egentlig er det ganske gøy å jobbe der. Det gir meg noen andre perspektiver enn de jeg får når jeg jobber med klær. Det eneste som er kjipt er at jeg ikke så glad i hurtigmat.

Hun pauser.

– Jeg har alltid forestilt meg at man må starte på bunnen, ha en skikkelig drittjobb for å lykkes innen det man egentlig vil mest, sier hun og smiler: – Det er sånt man leser om, er det ikke?